Torild Wardenær
 
 
Bibliografi og CV
Anmeldelser
Intervjuer og omtaler
CV and poetry selection in English
Til forsiden

Mens Higgsbosonet gnager:




 

PSI:


Paradiseffekten:


Titanporten:


Døgndrift:



Houdini til minne:


null komma to lux:

I pionértiden:

 

 

I pionértiden

    KARIN MOE: "SPRING OG KJØP!"
    STAVANGER AFTENBLAD 28.10.94

    Det er sjeldan å møta ei fullt ferdig, fullverdig debutbok med lovnader om mykje meir. Ei slik bok har Torild Wardenær skrive: "I pionertiden". Mange av tankane, somme tilnærmingsmåtar deler ho med fleire av årets debutantar; dei lange sansingar, ja, undringa over å vera evolusjonens beste barn, vågemot til å stille dei store spørsmåla og ein kry frekkhet ved å stilla dagen høgt og tala alle dekadenseprofetar midt imot. Ein dikttittel: Å leve er lett.

    Wardenær gir oss både bildet i få riss, som ein imagist, og ho meistrar resonnementet, den lange syntaksen, tusenbeinsteksten som nettopp eignar seg til å gå langt bakover eller innover og henta fram ny undring. Sjå korleis poeten i diktet "Hodet" dyttar ut og ut, setningsledd for setningsledd:

    om - på - i - med - under; utsatt, sett ut, som i ein fødsel.

    Hodet

    Om natten skal hodet miste bevisstheten om sin vekt.

    Om dagen skal det vingle på sin tynne stengel

    frøhodeforvirret, forblindet

    eller hvile i hender med lokk halvveis over brønner av mangefarget blikk

    i et felt kalt ansikt, meningsbelagt

    med hornhinner, slimhinner, tinninger

    lysende under kraniet, utsatt.

    Wardenær har renaissansepoetens orientering: kunnskap og vokabular frå mange felt, moderne fysikk, fysiologi, astronomi. Alt dette trengs for å oppskriva og underliggjera det lette livet, kvardagens hendingar, som her:

    Forklaring

    Jeg står oppreist. Lyset treffer meg med en hastighet av trehundreogseksti kilometer i sekundet. Derfor faller jeg.

    Her er mange vakre dikt, heilt gode dikt, les "Hverdag", les "Bønn", les "Av nåde". Og så får du eit presist svar på kva eit menneske er. Boka er velkomponert og det einaste eg har å utsetja på "I pionertiden", er at dikta er sette med for lita skrift; dette er det einaste som gjer den utilgjengelig og eg spør om forlaget Aschehoug har tenkt at folk over 40 år ikkje er i målgruppa for denne boka?

    Hva er et menneske

    Jeg ser at du går over golvet

    og setter deg i en stol.

    det jeg ikke ser er at det

    fra bare eneste av dine tanker

    bølger flater av dypblå fløyel og

    at vegger legger seg perlemorskimrende

    ned rundt deg.

    Spander lupe; spring og kjøp!

     

    KARIN MOE: DEBUT 1994 - "OG JEG HAR ENDA IKKE BEGYNT!"
    SYN OG SEGN, NR. 1-1995. (UTDRAG).

    DEN BESTE

    Årets beste debutbok er Torild Wardenærs "I pionertiden". Ho deler livssyn med Grøndahl, som skriv, i diktet "Tom trussel":

    Lev for bare livet!

    Døden vil komme helt naturlig

    Vi trenger ikke øve oss

    Wardenær er meir sober enn Grøndahl, har større gratie enn Ingvild Burkey med "Torden i søvne", som ho også delar tankar med, lange tankar, svungne evolusjonsløp over ein stor skala. Det blir skrive i dei siste tider, fleire av deutantane har eskatologiske perspektiv og bilde; ingen snur dette perspektivet så eklatant og så medvite som Wardenær; dekadansen ligg her i dette ti-året som ei felle, som trugsmål om rein repetisjon. Wardenærs skyts er ikkje motskyts, men at her er meir, her er noko anna no, som har vore her heile tida! og ein annan kunnskap no, frå moderne fysikk, frå astronomi, fra mange fagfelt; ho kan minna om Sigmund Mjelve i sine underlag av reflektert kunnskap. Og ho tar i bruk forundringsstrategiar, framandgjeringsgrep som verkar nye, friske. Også ho sidestiller mennesket med andre livsformer, og dette blir dei nye lange samanhengane. Ho tar i åndelige spørsmål og handlingar utan modernistens ubehag. Likeeins skaper ho bilde på menneskets eigenart, og fryktar ikkje dei store sprøsmåla.

    Hva er et menneske

    Jeg ser at du går over golvet

    og setter deg i en stol.

    Det jeg ikke ser er at det

    fra bare en eneste av dine tanker

    bølger flater av dypblå fløyel og

    at vegger legger seg perlemorskimrende

    ned rundt deg.

     

    FARTEIN HORGAR: "DEBUT SOM BEGEISTRER"
    ADRESSEAVISEN 12.12.94

    Det er med begeistring jeg lukker boken igjen etter siste side lest, og tar fatt igjen forfra. "I pionertiden", som er Torild Wardenærs debutarbeid, går utenpå det meste som er utgitt av poesi i høst og burde om det fantes rettferdighet oppnå like stor oppmerksomhet som Alexander Rubio fikk i fjor. Rubio gikk til den klassiske sonetten, Wardenær har gått til prosadiktet, slik Baudelaire oppfant det; men der mesterens verk er tynget av lede, er elevens vers løftet av munter, men kanskje like innsiktsfull undring over livets tildragelser.

    Men Wardenær behersker også den undervurderte knekkprosa. "Av nåde" får stå som eksempel både på det, og på hennes stemningskapende billedbruk:

    I skogen

    om natten

    et mørkt nedfall

    av nåde,

    av uglers nærvær

    og av englers

    Jeg

    er en gylden dråpe

    i en hvilende trekkfugls nebb

    Måtte Aschehoug forlag fortsette med å ale frem fin lyrikk. Diktet er kanskje den sterkeste motkraft til vår tids flimrende, digitaliserte informasjon, og skal noe kunne stå imot de hurtigfordøyde medier, må det være dikt som dem Torild Wardenær skriver.

     

    LIV RIISER: "SAFTIG GRØNT."
    VÅRT LAND 29.12.94

    Det finnes en grønnfarge som er nesten svart. Den ser jeg for meg når jeg leser Torild Wardenærs debutsamling "I pionertiden. Det grønne er der i titteldiktet, som "heftige klorofyllveer", og det er i diktene forøvrig, mest som en stemning, bare. Hvis grønt står for grokraft, fylde, trær og håp, da er Torild Wardenærs dikt grønne. Hun beveger seg i et jordisk landskap som er kraftfullt, megetsigende og urgammelt, og hun retter blikket mot landskapet av fremmede kloder i verdensrommet. Alt tar hun inn i seg, samler det i sin egen kropp, for å finne tilsvarende landskap der.

    Torild Wardenær er født i 1951, og det merkes at det er en voksen forfatter som debuterer her. Diktene bærer preg av den tyngden som alder gir om den blir riktig anvendt. Hun vandrer på jorda med trygge skritt, og selv om den store skjelven kan ta henne når hun faller i tanker om sin egen plass i et overveldende skaperverk, finner hun alltid balansen igjen. Vet at den er å finne. Diktene formidler forvissningen om en solid plassering på kloden, og en alltid like våken evne til å undre seg over at hun er her.

    Å vandre i ura

    Ett av diktene hennes heter "Stein". Det er et dikt om å vandre i ura, den som brer seg tvers over hele dalen, og som hun må finne veien gjennom alene,selv om andre har gått foran. Det er en vandring som krever sin kvinne, og steinene spør alltid: "Er du myk og sterk?" "Og det er bare en ting å svare på det", fortsetter hun. Underforstått: En må gjøre det som gjøres må. Er en ikke myk og sterk, må en bli det. Diktet er et konsekvent gjennomført bilde, der ura i dalen får være det den er, en ur i dalen, samtidig som den forteller noe om livets vilkår. Som leser kjenner jeg en dobbel glede både ved dette og flere tilsvarende dikt; gleden over å lese et godt dikt, og gleden over selv å være en som vandrer gjennom ura.

    Den samme tunge stoffligheten finner jeg i flere av diktene hennes, ofte kombinert med innslag av det lette, det blå og silkeaktige. I diktet "Dag", der en togreise blir et bilde på dagen som vokser ut av en natts søvn, starter hun med lyden av jern mot jern, "sytten vogner og høy last" - og ender opp med et gløtt av utsikten fra "niende vogn på høyre side" deg dagen står "Årvåken og vendt mot deg./ En rådyrkalv. Sky. I en skyggeblå glenne." Det tunge og det lette, begge deler hører livet til.

    Natt og dag

    Flere av diktene hennes fanger inn denne glidende og og ofte vanskelige overgangen mellom natt og dag. Treffende og underfundig beskriver hun vanskeligheten med å bevare nattens drømmer i møte med dagens krav. Men, som det heter i tittelen til ett av diktene, "Takket være en ukjent hjelper berger jeg så vidt unna reisegodset mitt." Jeg for min del berger unna diktet "Et skip" fra glemselens hav. I tre knappe linjer skaper hun et bilde på nattens ende som ender ved dagens kai, diktet er stringent og stemningsskapende.

    Som et varmt ullteppe

    Det er dikt til å ta i dette, dikt til å stryke mot huden, eller pakke seg inn i, som et varmt men litt grovt ullteppe. De skaper livsmot, får meg til å kjenne kraften i min egen kropp og undringen over det hun kaller "den varme kloden bak ditt øyelokk".

     

    Null komma to lux

      TORE RENBERG: "NULL KOMMA TO LUX"
      VINDUET NR. 2-95

      Jeg setter frem to stikkord for min lesning av Torild Wardenærs prisbelønte debutsamling "I pionertiden" (Aschehougs debutantpris 1994), så ser vi hvor langt vi kommer; nøyaktig - fjern. Og abstrahert kan man muligens bli enige om en prosess som grunnlag for bevegelsen mellom instansene; for å bli nøyaktig, for at noe skal kunne anslås som nøyaktig, med nøyaktighet, må det ha vært, eller være, en fjernhet ved det, en fjernhet som pirrer den nysgjerrigheten som avstand eller uvitenhet innsetter mennesket med?

      Et eksempel på Wardenærs utilnærmelig konkresjon er diktet "Forsøk I":

      Hjortedyr forsøker å kamuflere seg i terrenget.

      Jeg, hjortelignende, vil bli ett med dagenes greinbrune vesen.

      Langt herfra kaster en to tusen år gammel obelisk skygge i en nøye avmålt sirkel.

      Siste verselinjen redder,løfter og frigjør et godt dikt; etter en noe uspennende parallellisering i de to første, kommer dette fjerne og nøyaktige blikket inn med den flotte og pirkete beskrivelsen av obelisken som kaster skygge "langt herfra". Og her ses tydelig hvordan Wardenær, når hun er på sitt beste, arbeider med dette merkelige forholdet; fjernt og "nøye avmålt" tar likevel ikke bort det nære og unøyaktige i diktet - det forblir fristende, pendlende, uavklart. Videre i dette aspektet ved "I pionertiden; det blir naturlig å gå til et av de fineste diktene i boken med tittelen "Langt borte". Her er samme vakre krysningene, stor luftighet, vaklende nøyaktighet:

      "Før kvelden har jeg sett flamingoer fly i plogform mellom den gule himmelen og myggdeltaet.

      Om natta sover jeg på stranden ved Les Saintes-Maries de la Mer og drømmer om fjerne, glitrende peninsulaer som slutter seg til hverandre.

      Jeg våkner i lyttende beredskap; jeg kan høre karpatklokker gro langs de støvete veiene hjemme".

      Fin og enkel tredelt temporalitet; før kvelden- om natten, i drømme-bråvåknende; alt er skrevet i et årvåkent presens, og jeg mister nærmest lesepusten av hvor mye Wardenær kan få presset inn å de skarve prosaiske diktlinjene hun bruker; tidsspennet- markeringene av det fjerne som er nært når hun "hører" det som skjer langs veiene "hjemme"- tidsspennet og de mange stedene diktet oppholder seg på; peninsula, en gul himmel, og de levende figurene; mygg, flamingo. Men likevel, og det er hva som driver lesningen; at alt på et vis er "langt borte", fjernt og nøyaktig. Gå de tre stegene opp i diktets sømmer, skjematisk: 1. Før kvelden - flamingoene er langt borte, over jeget, på himmelen, men de rekker å tegne opp en "plogform", de pløyer opp en hjemlig nærhetsfigur på den fjerne himmelen. 2. Om natten, i drømme- jeget sover på en konkret, navngitt strand, man kjenner sanden i soveposen (eller mot ryggen om man er av de ublue) under lesningen; jeget drømmer dette merkelige møtet om "fjerne, glitrende peninsulaer som slutter seg til hverandre". 3. Oppvåkningen - "i lyttende beredskap", man skulle gjerne tro det skjer noe rett ved øret, i sanden, en bille, en støvel som stopper, men hørselen er på vei "langs de støvete veiene hjemme". I flere av Wardenærs beste dikt er det mye å hente i det store spennet, i det fjerntgående og nærtsøkende blikket - assosiasjoner, drømmer, flukt og sansning.

      "I pionertiden" er en treleddet diktsamling med formelt sprik fra vanlige linjedelte dikt, til prosadikt. Og det er fint at boken likevel er titlet som "dikt", det signaliserer en vilje til å utfordre formen. Jeg synes også tekstene ser ut til å trives best når det blir lengre mellom linjedelingene, det er som om Wardenær ofte trenger det utstrakte som ligger i linjen som strekker seg horisontalt over boksiden, for å beholde preget og spensten. Et av de mer uheldige diktene, med den voldsomme tittelen "Hva er et menneske", går slik:

      Jeg ser at du går over golvet

      og setter deg i en stol

      Det jeg ikke ser er at det

      fra bare en eneste av dine tanker

      bølger flater av dypblå fløyel og

      at vegger leg seg perlemorskimrende

      ned rundt deg

      Her leser jeg en veldig vilje til å være "poetisk"- som i blødmene "dypblå fløyel" og "perlemorsskimrende"- en vilje som fjerner trykket som finnes i de beste tekstene hvor blikket og assosiasjonene er lettere, mer ubesværlig, hvor cesuren ikke er påtvunget poetisk. Store pretensjoner, fint mot, desto større fallhøyde.

      Men tilbake til komposisjonen: De tre delene åpner med dikt med følgende titler som igjen emfaserer tidsspennet. Del 1: "I pionertiden" Del 2: "Dag", del 3; "Kveld". Titteldiktet står først i boken og markerer en annen viktig side ved Wardenærs utgivelse, et nærmest mytisk førsteblikk, mot det originale, det som rydder grunn, og i siste instans, det opprinnelige, mot "læremesteren hemmelige munn", som det står i et dikt. Selv om jeg har problemer med å få noe ut av denne "pionertiden" som tittelen viser til, så gir denne ekstra tidsdimensjonen som går forut for subjektets konkrete erfaring, flere steder også en ekstra dimensjon til tekstene. Den lange og ordrike (kanskje kunne et adjektiv vært spart, både her og andre steder i boken?) teksten "Evolusjon" sveiper over det hele, startet av sitt fine spørreord:

      Hvis morgenen bugner etter stjerneløse netter med svarte snegler på alle stier og kroppen hennes beveger seg som en mastodont, er det fordi hun er årsak til alt og alt er til for henne: det beste som har vokst. Men hun har sluttet å kommentere været eller grøden og se grådig etter andres ubevoktede kropper. Tar dem i stedet over nakken, foreslår en vennlig utveksling av bær gjennom munnene og ber: Fortell meg om din kambriumtid! Alltid vil noen akseptere og sette seg sammen med henne, villige med beina i lotusstilling under stort løvheng, alle i stand til uforfalsket å hengi seg til bærorgiene først, for siden å berette med inderlighet om kambriumtiden. Hele natten, undrende, mens rester av trilobitter faller som skjell fra huden, forteller de henne om opprinnelsen, om fortsettelsen.

      Denne ueuropeiske teksten har en sterk og merkelig avslutning, og signaliseringen av "fortsettelsen" løser opp diktet, fusjonerer denne "kambriumtiden" med det som kommer. Igjen preges lesningen av stikkordene sine: fjern-nøyaktig. I den siterte teksten: maksimert fjernhet: kambriumtid. Men den samme forstyrrende nøyaktigheten med jevne mellomrom i teksten: når trilobitter faller fra huden som skjell, får man begge deler på en gang.

      Det er stor patos i flere av Wardenærs dikt, ekspressive malende tekster som "Evolusjon" nærmer seg også nostalgi, og det går selvfølgelig en velkjent grenseoppgang her. En oppgang lesere har ulike terskler for; hvor mange utropstegn man orker, hvor mange adjektiv man tar før man detter av lasset, hvor godt tekstene turnerer inderligheten En tittel som "å leve" ramler for eksempel på feil side for meg, og når diktet i tillegg har fraser som "i øyet brister en tåre", blir det lett for mye av det gode. Andre steder opprettholder imidlertid Wardenær balansen ved å krysse sitt eget språk, blande tørrhet og ekthet, prøve ut litt skjevhet.

      Til tross for en ujevn leseropplevelse vil jeg nok huske den fjerne nøyaktigheten, den nære unøyaktigheten, Som når jeget går omkring i en møbelforretning i diktsyklusen "Treet", og kan "høre den særpregede knakingen av burmesisk teak" i et møbel til salgs. Det er fint og rart, for det kan ikke jeg.

       

      TORE RENBERG: "FJERNSTUDIER."
      STAVANGER AFTENBLAD 18.10.95

      Torild Wardenær, null komma to lux, 59 sider, Aschehoug

      Torild Wardenær debuterte i 1994 med "I pionertiden"; allerede da en tydelig lyriker med tekster som pekte ut sin særegne retning. Et nærsynt blikk, en ofte overrumplende refleksjon, og masse luft: tekstlige reiser til fjerne steder, både i tid og rom. Og midt i dette spennet et søkende og famlende jeg. Årets samling, "null komma to lux", står på flere måter innenfor den samme romfølelsen og det store tidsomfanget: "Jeg er som vanlig innovervendt og i tanker om brosteinen, om trekkfugler, om negler og om smaken på en penicillin-mikstur jeg måtte drikke i nittenfemtini". Det jeg fant lettest å forelske meg i ved "I pionertiden", var nettopp denne typen setningsbiter, hvor Wardenær begår det kunststykket at hun på få linjer får skrevet frem et beundringsverdig mangfold. Man kunne kalle det lyrisk tetthet. Se på den siterte setningen; hvilken "innovervendhet" er dette, hva skjedde i 1959? Den vender også utover, hvor drar trekkfuglene? Og leserens nysgjerrighet: hvorfor negler?

      Wardenærs dikt trenger også denne tettheten om de skal fungere, for det er en svær verden og et åpent jeg som hevder territorium i tekstene:

      på kroppens nordligste kontinent finnes

      hodet, omgitt av ledestjerner, snøleoparder

      langs sørlige meridianer løper

      melkeaktige strømmer av lys,

      langs hofteskålen

      skimrer null komma to lux

      og lavt mummel etterfølges av høyt vann

      lemmene slår ut, elver renner oppover

      og minnet om gjellene oppstår

      Dette synes jeg er et flott dikt. Wardenær iscenesetter et ekspanderende jeg med hele verden i seg. som det står i en annen tekst; "alt samles her i tankene". Og uante muligheter oppstår selv om alt insisteres på å være i tanken. Elver renner oppover, som i bilder av Escher, lemmene sprekker, nærmest lystig. I tekstene ligger en frodig insistering, en selvdrevenhet i et modig påstandsnivå. Heller sjeldent mister hun grepet, bare få steder synes jeg det stikker seg ut en og annen blødme i litt for tamme tekster. Andre ganger setter jeg et forsiktig spørsmålstegn ved noe som i utgangspunktet kan være en styrke; hangen til å bruke eksotiske og fremmede ord. Her er f.eks. både "majuskel" og "versaler" for å beskrive store bokstaver. Det rommer en klanglig fascinasjon, ofte en virkningsfull fremmedhet, men kan det kanskje bli maner etter hvert?

      Skulle man komme med innvendinger til Wardenærs andrebok, måtte det være at den legger seg veldig tett opp til debuten. Men innvendingen er dum på grunn av "null komma to lux"' kvalitative høydehopp: den er bedre, og først og fremst jevnere, enn sin forgjenger.

      Jeg har lyst til å kalle Torild Wardenærs dikt for fjernstudier - det går også for leseropplevelsen. I en viss belysning: "lux" betyr lys, 0,2 lux er altså ikke noen lysstyrke å skryte av. Men det er også en henvisning til styrken man oftest har ved fullmåne. Og det er et bra lys å myse etter dikt i.

      Tenk litt på det, du kunne oppdage noe viktig.

       

      ANNE KARIN TORHEIM: "NOEN SÅR TVIL OM TIDENS MAGNET."
      VAGANT NR.3-4-95

      Noen sår tvil om tidens magnet*

      At Torild Wardenær fekk Aschehougs debutantstipend i fjor er derimot forståeleg. (Også at årets bok var innstilt til Bragepris.)

      Ettersom lux (lat.) tyder lysstyrke, tyder null komma to lux svakt opplyst. Tittelen viser også til lysstyrken ved fullmåne. Og i dette lyset er dikta til stades; på den måten at dei er spennande landskap å ferdas i. Les t.d. "språk-kammeret, åpent":

      et språk uten s-lyd taler sakte, hest

      nevner glass, glasur, krakelert pels

      åpner små futteraler

      tilbyr stemmen et vinterfarget, knust skall

      Diktet frigir fantasien på same måte som ei gåte eg ikkje har høyrt før. Dei uvanlege ordkombinasjonane opnar opp for ukjende forestillingar. Diktet opnar seg og meg. Den som har skrive det velgjer i språket på ein måte eg knapt har sett før. (Bortsett frå i Wardenærs debutbok frå i fjor). Det er her freistande å seie med Michaux at vi lever i ei verd av gåter og at vi må svare på gåtene med gåter. Ikkje alle likar gåter og for dei blir også mange litterære tekstar meiningslause - ofte tekstar frå nye forfattarar som ikkje forsvarar "tingenes tilstand". Korleis heng dette i hop? Eg trur det botnar i den store misforståinga at ord kan vere meiningslause. Språket er aldri meiningslaust og skrifta er ikkje eit uskuldig redskap. Vi lever i ein språkstyrt kultur og er såleis omgitt av språk på alle bauer og kantar, dvs. at det tyt ut meining overalt. Det kan ikkje avvisast med at det ikkje finst noko meining med det! Det må imøtegåast - av den som skriv, t.d. poeten Torild Wardenær. Og gjennom denne imøtegåinga får dikta hennar form. (form er kritikk av alt som er gitt.) Wardenær nyttar ofte ord vi ikkje er så vande med å møte på i dikt, t.d. ord frå naturvitskapleg terminologi. slik blir eit felt som har stor innverknad på vår kvardag trekt inn i poesien. Diktet "Høytrykk" går slik:

      Hun vet hvor fort et menneske kan gå i stykker; en kant , en kule, en stein, en motkraft, en muskel i drift, en gift - det skal ikke mere til, men det skjer så mye vidunderlig før det. Hun har forlatt kammeret sitt og er ute blant andre, det går et høytrykk over egnen og den kjemiske sammensetningen av grein-te i blodet sammen med den vanlige blandingen av oksygen og ren plasma gir en plutselig fornemmelse av å kunne se framover i tid og hun balanserer fortiden på hodet, en tusen meter høy søyle som ligger i rolige lag i dag. Slik skrider hun nedover alleen mellom to palass, tiltrekker seg ioner av alle slag, ser røyk stige oppover og gater legge seg lydige ned for blikket og når hun blir stoppet av noen som undersøkende men ikke uvennlig spør: Har du drukket? vet hun hva hun skal svare.

      No har eg mest lyst til å la dette diktet stå ukommentert fordi det står så godt på eigne bein, under ein uforutseieleg språkleg kontroll. Men det kan vere på sin plass å påpeika at det som her kan sjå ut som prosa, har meir av diktets klang og stemning enn t.d. Jan Erik Volds dikt "Jesus var en flyktning fra år null" som jo er delt opp i 15 strofer. Slik utfordrar Wardenær diktsjangeren, samtidig som ho syner respekt for dei eldste levande vesen; nemleg orda.

      No tvilar ikkje eg på at både Vold og Wardenær er fredeleg folk som trur på ordet framfor brutaliteten- som også Sokrates gjorde. Sokrates måtte tømme giftbegeret, men han har levd vidare ganske lenge gjennom si tru på ordet sin verknad. Den brutaliteten som tok livet av Sokrates kan ikkje avbryte det fornuftige ordet- det fornuftige ordet som t.d. ein fredsmeklar er avhengig av for å regissere dialog.

      * Siste linje i Torild Wardenærs dikt "vandrehistorier" frå null komma to lux

       

      PETER SVALHEIM: "LYSSVAKE DIKT."
      AGDERPOSTEN 11.01.96

      Torild Wardnær debuterte som lyriker i 1994 med boka "I pionertiden". Fjorårets bok ble nominert til Brageprisen. Og det er ikke noe å si på den nominasjonen: Dette er en god bok. Som dikter utmerker Wardenær seg med en egenartet ordvendthet. Hun tar ordene og tingene på alvor, ved at hun opphever noe av den sedvanlige plassen og prioriteringen de har, og lar de framstå nøyaktig så meningsløse som de er i seg selv. Det er mennesket som gir mening og tar elementene i bruk som sinnbilder for sin uttrykkstrang. Når Wardenær dechiffrerer betydningene, framtrer verden mange hakk mer truende og kaotisk, men samtidig begynner hun på nytt og på nytt med den samme oppgaven, nemlig å skape orden. En må bare ikke forveksle den menneskeskapte orden med tingenes egen tilstand:

      " I dag er jeg umælende, kvistet og har falt ut av mitt skyggerede.

      Jeg ligger i et villniss, klebet til et arbeid, til fibre, fikenstek, druekjerner, poteter, plebeier; alt samles her i tankene og ingenting får forrang, men hevder sitt plagsomme demokrati inntil jeg tar kniven fram, det vidunderligste redskap, som skjærer gjennom kjøtt og ved."

      Hun velger et annet utgangspunkt for å gå inn i elementene rundt seg enn det som er vanlig; hun tar i bruk en annen lyskilde så og si. Måleenheten Lux betegner lysstyrke. titteldiktet risser opp en motsetning mellom to mulige lyskilder:

      "på kroppens nordligste kontinent finnes

      hodet,omgitt av ledestjerner, snøleoparder

      langs sørlige breddegrader løper

      melkeaktige strømmer av lys,

      langs hofteskålen

      skimrer null komma to lux

      og lavt mummel etterfølges av høyt vann

      lemmene slår ut, elver renner oppover

      og minnet om gjellene oppstår."

      Dette svake, melkeaktige lyset ser ut til å være Wardenærs arbeidslys; Hun ser tingene rundt seg fra et nesten-ikke-sted, og avslører på den måten stadig vekk sammenhenger og mangelen på sammenhenger i den hverdagslige selvfølgelighet vi beveger oss i.

      Dette er godt gjort. Og det er gjort i et stilsikkert språk og med en sterk indre sammenheng.

      Houdini til minne

        INGRID NIELSEN: "POETISK UTBRYTNING?"
        STAVANGER AFTENBLAD 13.03.97

         

        Den gåtefulle tittelen «Houdini til minne» viser til en gjennomgående tematikk i Torild Wardenærs tredje diktsamling. Harry Houdini - den amerikanske utbryterkongen fra tidlig 1900-tall - blir hos Wardenær en poetisk referanse for ulike erfaringer av avmektige og fastlåste posisjoner - om enn med horisont på en mulig eller utopisk utbrytning.

        Går en til Wardenærs nye diktsamling med forventning om stemning og inderlighet, vil man trolig skuffes. For her er det snakk om en poet som vrir på en del tilvante (og tilstivnede?) genrekonvensjoner. Det talende vi-et som ofte taler, lar seg ikke umiddelbart oppsluke av leserens velmenende forsøk på innlevelse og gjenkjennelse. Med andre ord: Wardenærs diktning yter motstand. Det poetiske trykket genereres altså ikke først og fremst av gripende emosjoner eller spektakulære poetiske bilder. Og nettopp bruddet med den tradisjonelle jeg-baserte lyrikken som lar seg replassere i en mer eller mindre gjenkjennelig ytre eller indre sammenheng, det ugjenkjennelige, utgjør noe av det gåtefulle ved disse diktene. Stemmene i Wardenærs diktning fremtrer som drømmeaktige sekvenser fra et annet landskap, der det talende vi-et (og jeg-et) refererer fra sitt innforståtte, velkjente univers vi som lesere befinner oss på utsiden av: «Mellom denne og neste port skal det være igjen et helt stykke, en ubrutt, blank og håndfast / del, det sverger jeg på og skriver kaukasisk i rubrikken for rase selv om jeg vet at det er / bløtdyr det skal stå. Jeg bruker for lang tid på spesielle kjennetegn, vil gjerne få med alt, men / køen presser meg mot skranken så jeg skriver fort i en parentes: (valpete, vill, fett hår, korte / negler). Noe løsner stadig fra sine hinner og kan ikke fåes tilbake, men det forhandles og / dette er saken, dette er det som er trukket ned til hudens flater, er fanget i bein, felt av tid.» Leseren gis få «lese-nøkler» til denne diktningen. Selvfølgelig kunne man lest Wardenærs dikt som beretninger om personlige erindringer, reiser, drømmer og fantasmer. Men det spesifikt poetiske i disse tekstene - de fleste av dem prosadikt - begynner likevel først når det tales fra et sted som fratar oss muligheten til å tenke i personlige eller private kategorier og som åpner seg mot en mer nøytral poetisk stemme.

        Man kunne tenkt at et slikt poetisk prosjekt står i fare for å bli tilfeldig og uforpliktende, altså at det ikke ligger noen konsekvens i det ugjennomtrengelige ved denne diktningen. Men den knappe formen og det til tider nærmest filmatiske, borende blikket gir stoffet i diktene en konkresjon som hindrer diktene i å utarte i abstraksjon og utvendig oppfinnsomhet. Samtidig er denne konkresjonen hos Wardenær bevegelig og omskiftelig. Det beherskede, begrepsorienterte og nesten tekniske språket, kan plutselig slå sprekker og vippe over i det påtrengende organisk-kroppslige, som her, i diktet «fra patologien»: «en båt er festet til en brygge, ei bru står plantet mellom øya og fastlandet / berget glir ned i vannet, trær står umælende / det kjente fester seg ikke lenger ved meg, cellene avstøtes, jeg spiser druesukker / innbiller meg ting; dysenteri, jernvintre / tilstanden er konstant og akutt, og jeg ber om å bli koblet til et apparat som kan måle / hvor lenge jeg egentlig har levd». En liknende bevegelse - at språket begynner å virke på egenhånd og bygger om virkeligheten - reflekteres i dødsallegorien «Herskapelighet», der det minutiøse språket og de konkrete bildene kan hende blir en slags (imaginær og innbilt) «utbrytning» fra den umulige og fastlåste posisjonen som (den språkløse og virkelige) døden jo egentlig innebærer: «Døden den galante herren med voksbehandlet mustasje / mørkt antrukket og dekorert med alle sine medaljer / inviterer damer og herrer på skikkelig vis, som i gamle dager / og ryktet går før ballet; alle rom skal være opplyst, punsj skal serveres / leker og seremonier og dans skal avløse hverandre / og utenfor, i mørket, skal almuen storøyd stå.» Men, det er i beste fall en midlertidig overskridelse av grenser: Den poetiske omformingen av eller «triksingen» med virkeligheten, med døden (døden som en misunnelsesverdig fest), kan aldri vedvare eller overta for det virkelige. For som tittelen på Wardenærs diktsamling signaliserer, påminner Houdini også om at triksene som gang på gang så ut til å redde ham fra nedsenkede kamre og massive låser, til slutt likevel kom til kort, med fatal utgang for Houdini selv.

        Det er et poetisk særpreg i Wardenærs «Houdini til minne» som ikke er tydelig hos så mange andre poeter. Wardenær utfordrer den tradisjonelle forståelsen av hva den poetiske teksten springer ut av, hva den poetiske teksten forsøker å tale seg inn i. Og som - enda viktigere - sier noe om at god og viktig diktning ofte bryter seg ut av den forsonte menneskelige konsensus og inn i tilværelsens slagg: «Plutselig her, midt i fortellingens klarhet / sprer det stumme seg. / Alt som er utsagt dekkes til / elementene faller ned i sine krater / det kolorerte steiler, falmer, forstøver / sekunder og decennier blander seg. / Alle skyves inn i skadeverket.»

         

        BRIT BILDØEN : "GODT NYTT FRA POETKOMETEN"
        DAGBLADET 17.03.97

        Når det i disse dager jamres over samtidslyrikkens elendighet, og det med til dels gode argumenter, så er det noe som er veldig viktig å merke seg. Og det er at det i den stabelen med diktsamlinger som kommer ut hvert år, faktisk alltid finnes en håndfull bøker av svært høy kvalitet

        Det er heller ikke alltid grunn til å kritisere forfattere som i en periode gir ut bøker nesten hvert år. Blant dem finnes de som deler hyppig med seg av et reelt overskudd. Torild Wardenær har med Houdini til minne levert sin tredje diktsamling siden debuten i 1994. Andreboken hennes, null komma to lux , ble nominert til Brageprisen i 1995. Det er en forbløffende fart for en nykommer, og bøkenes kvalitet er upåklagelig.

        Utbryterkongen
        Med utbryterkongen Houdini plassert i tittelen får man et signal om hva diktene vil dreie rundt. Og de handler da også om innestengthet i kropp og hus, om fangenskap i tilhørighet og tyngdekraft. Det tjener Wardenær til ære at dette likevel ikke blir dradd for langt, at hun ikke terper på et klassisk tema og velbrukte innestengthetsmetaforer. Diktene hennes tilbyr tvert imot nye og overraskende måter å se på. Her er det ikke nødvendigvis en ulempe å være innesperret, for utenfor herjer et villmarksliv med drap . Samtidig er man selv av dem som fanger og stenger inne. Det er en vidunderlig allsidighet i disse diktene. Wardenær fanger kompleksiteten, men holder den ikke fast, lar den bare sprelle et øyeblikk før hun slipper den, i trygg forvissing om at den nok vil vise seg igjen. Det er vel dette som kalles dikterisk autoritet.


        Dum krokodille
        Wardenærs dikterjeg er både personlig og kollektivt. Det vil si at diktene dreier seg om det som er felles, at de handler om oss, i verden. Her er et jeg, et du, et vi, og jeget er på samme tid både jeger og bytte. Slik blir det gitt en stemme til alt levende. Og vi ler sammen av den dumme tiden, som har forkledd seg i et gammelt krokodilleskinn, noe som opplagt er en tabbe, siden den befinner seg langt nord i verden . Gjennom valg av språk og tema sidestiller Wardenær det poetiske med vitenskap, religion og politikk. Språket er nøkternt og klart registrerende. Her tilstrebes, eller gis inntrykk av, nøyaktighet. Poetiske påstander blir utlagt som vitenskapelige sannheter, og vil til slutt kunne leses som poetiske sannheter. Det virker som om Wardenær prøver å finne formler for samvær, enkle læresetninger å forstå livet på jorden med. Hun ønsker å sette alt inn i en sammenheng, siden ingenting taler forståelig alene. Det jeget som taler i diktene gripes da også av svimmelhet iblant: Plutselig her midt i fortellingens klarhet / sprer det stumme seg. / Alt som er utsagt dekkes til / elementer faller ned i sine krater / det kolorerte steiler, falmer, forstøver / sekunder og decennier blander seg. / Alle skyves inn i skadeverket.

        Valpete, vill
        Midt i alt det store er det også plass til situasjonskomikk. Som når jeget i diktet Underveis skal fylle ut passet, og har problemer med å få med alle relevante opplysninger om seg selv: (...) så jeg skriver fort i en parentes: (valpete, vill, fett hår, korte negler). (...)Humoristiske innfall preger alle Wardenærs samlinger, det samme gjør de formmessige finurlighetene. Mange av diktene hennes har denne rektangulært utseende grafikken som preger mye av 90-tallets lyrikk. De rektangulære diktene har en prosalyrisk form, de er tette og ordrike, med lange linjer. De er slett ikke sangvennlige, men gir slipp på rytme og klang til fordel for innhold. Det ser ut til at denne formen gir en egen frihet i omgang med elementer som hører virkeligheten til, en frihet Wardenær boltrer seg nærmest uhemmet i. Men når poeten tar i bruk et vokabular som hører vitenskapene til, er det ikke uten kritisk avstand: (...) I tillegg er månen blitt degradert på firmamentet og støyen fra vitenskapene, som høylytt / feirer seg selv, er plagsom til langt på natt.

        Dette diktet, og samlingen forøvrig, bør leses i sin helhet, og er herved anbefalt!

        INGUNN ØKLAND: "BESNÆRENDE OG ELEGANT" AFTENPOSTEN 29.04.97

        Et spennende konsept utfoldes på en utvungen og stilsikker måte.

        Torild Wardenærs tredje diktsamling, «Houdini til minne» har bokårets hittil stiligste omslagsillustrasjon: Den fastlåste munnen (eller kjønnet) i rød fløyel av Cathy de Monchaux. Vi husker dette kunstverket fra hennes utstilling på Museet for samtidskunst i 1995, der det ble presentert under tittelen «Defying death I ran away to the fucking circus». Som også tittelen på Wardenærs bok indikerer, dominerer motiver som fangenskap og løsrivelse hennes poesi. I «Houdini til minne» utfoldes denne tematikken med et imponerende overskudd av besnærende bilder, klassiske lyriske virkemidler og intelligente konstruksjoner.

        «Fangevokabular» Den første av tre avdelinger i «Houdini til minne», med tittelen «Fra fangevokabularet», skildrer en jeg-figur som utforsker kroppens grenser og dens forhold til tiden og rommet. Dette skjer ved hjelp av så vel pseudovitenskapelige observasjoner som poetiske bilder. Jeg-figurens daglige gjøremål, hennes finurlige og til dels latterlige resonnementer er innrettet mot mulighetene for ø «løse seg fra jorda tiltrekningskraft». I stedet opplever hun at tingene rundt henne, dyr og historien oppsøker henne. Hun blir «frekt angrepet av løse eksistenser», og fantasien hennes «trekker tall til seg som møll trekkes til lyset». I tråd med omslagsillustrasjonen er mange av bildene i den neste avdelingen, «Til strupelokkets uskyld og håpfullhet», knyttet til munnen, dens forhold til hodet, pusten, halsen osv. Nivået for bildene er dels pseudobiologisk («tungen er trolig temmet mellom tanngarden»), dels tematiserer de forutsetningen for språklig samforståelse. Den siste avdelingen, «I menneske-ham», er en liten syklus på åtte tekster. Denne avdelingen er dominert av en vi-figur som prøver ut kroppens muligheter og begrensninger ved å kle seg i diverse utslitte plagg og bevege seg bakover i tiden: «Hvis vi ser på hverandre, kan vi gjenkjenne dyret, opphavlig og slik det en gang troskyldig sto/fram: glattskinnet, varmspettet, brunøyd./La oss derfor, også denne gangen, la nåde gå for rett.»

        Klang og rytme Noe av det som imponerer med «Houdini til minne» er at Wardenær, til tross for en utforskende og kroppsorientert poetikk, har et naturlig og produktivt forhold til de klassiske lyriske virkemidlene. Lydmalende ord, bokstavrim, gjentagelsesmønstre og rytmiske strategier er tilstede på en så subtil måte at disse virkemidlene aldri blir prangende. Wardenær holder på bokstavrimet akkurat så lenge at det får betydning, men ikke så lenge at det blir banalt. Legg for eksempel merke til bruken av i-, y- og u-lyd i følgende passasje: «Bare pusten slipper unna, der den sirkulerer dypt og sikkert mellom høyere luftlag og solar plexus.» I en bok som «Houdini itl minne» kunne det sikkert være fristende å innføre en autoritativ, overordnet jeg-figur som signaliserte at bokens «vitenskapelighet», kvasivisdom og lekenhet skulle stilles i relieff mot et mer «seriøst» eller egentlig bakteppe. Men nettopp fraværet av en slik korrigerende, leserveiledende instans er med på å gi boken driv og spenst: Et Wardenær-dikt som har fått deg til å le, får deg like etterpå til å stusse eller undres.  

         

        Døgndrift
          KARIN MOE: "INFORMERT DRIFT" STAVANGER AFTENBLAD 16.10.98


          Torild Wardenær løyser på sine metodiske grep i si fjerde bok, «Døgndrift». Den har ikkje samlande kompositoriske og metaforiske grep, slik som «Houdini til minne», frå 1997. Likevel er her eit kretsande tema, kretsande rundt tida og dei ulike kvalitetane i vaken tid og i søvntid.
          Me kjenner igjen den utvida kollektive og kjemiske subjektiviteten som er Wardenærs diktar-ego eller diktarsubstans, det ville vera eit betre ord for det porøse subjektet, eller partikkelskrifta som driftar i ulike element, ulike register som luft, tanke, blod og lys. Kroppen er ikkje begrensande i dette diktuniverset, kroppen kommuniserer veldig, med alt levande, til alle tider.
          Den er ikkje romantisert, finn ofte sitt tekniske vokabular frå naturvitskapane, frå fysikken, frå biokjemien. Kroppen møter det imaginære med sitt hjerneregisters katalogiserande og ordnande forråd og med sin fysiske, reelle materie; Wardenær går uoverfladisk til verks, punktvis og ordnande. Men også med eit parodisk sideblikk til eigne metoder og den tilsynelatande nyetablerte orden, akk, så midlertidig, så lokal! Her om året sat vinnarane av Nobel-prisane i eit studio og diskuterte på tvers av faggrensene. Mange, frå naturvitskapane, viste til eit merkeleg fenomen: at lyrikken, naturlyrikken i vår tid, var så milevidt frå oppdagingane i naturvitskapen, var så romantisk, så falskt humanisert. Wardenær gjer noko med dette. Undersøkjer også denne fordommen.
          Det har lenge vore gjort noko med dette; eg sender pakken tilbake til naturvitarane; det er godt mulig dei har lese feil poesi. Wardenær kjem på rekke med surrealistane, med modernismens utforsking av straumane frå medvit og undermedvit, med utforskingane av det intersubjektive rommet og tilhøyrigheita i verda, ved forfattarar som Hildegard von Bingen, Virginia Wolf, Nathalie Sarraute og brasilianske Clarice Lispector. I dette feltet er det også nærliggjande å ta inn den mystiske erfaringa, dei symbiotiske religiøse sansingane: eitt med, alt med.
          Her må ein trø med godt konturert sko; det gjer Wardenær. Ho vil spesifisera og veit at ho er del i denne spesifiseringa. Poesien hennar er presis i det oppløysande, ho insisterer på «våre fint siselerte hjernen", på kunnskap i kjennskapen. Også «Døgndrift» er informert drift. Denne boka utspør og utprøver den noko lengre setningen, kortprosastykka innfører ein normalitet som balanserer destabiliteten. Wardenær tar oss med på kunstutstilling, på køyretur, på kyrkjebesøk og gir rammer i det «gamle» realistiske repertoaret. Eg vil seia at den vedtekne normalrealiteten er sterkare til stades i denne boka, og med det muligens sterkare utfordra? Eller kan dette inntrykket botna i at fleire utvida subjektrøynsler er komne inn i varmen, inn i den trivielle fellesrealiteten: eg tenkjer ma.a. på at vekeblad og triviallitteratur renn over av utanomkroppslege erfaringar, før-døden opplevingar, religiøse gjennombrotserkjenningar og mirakel. Skulle eg vera perfid, ville eg seia at dette må då merkast i poesien!
          Der er store språklause felt i dag, patetisk hjelpesløysa, i alt snakket. Språkløysa er stor også i vitskapen, spesielt i naturvitskapens språk for sjølvforståing. Klisjeane peikar og gaper, men dei peikar. Å få på plass nye språklege konvensjonar hastar; poetar i dette feltet tar på seg eit stort intersubjektivt, kollektivt arbeid. Poetane burde vore på statens helsebudsjett, eller samferdslebudsjett, spør du meg.
          Det er i dette feltet Wardenær arbeider, presist og slepphendt, hard i tankekantane og med djupt alvor, på kanten av søvn og draum. I dag er naturvitskapane igjen i ferd
          med å bli ideologi, fleire og fleire bøyer seg for genmetafysikken. Og globalisering heiter det på marknadsspråket, at alle går i eitt. Då treng me poetar som Wardenær

           


          INGER ØKLAND: "EN TAMMERE, MEN MER DREVEN TORILD WARDENÆR" AFTENPOSTEN 17.11.98

          Poeten fremstår nå som mindre ekstrem og mer sjarmerende
          enn tidligere.
          Torild Wardenær publiserer i høst sin fjerde diktsamling på
          fem år. I løpet av denne tiden er hun tildelt flere mindre
          priser og legater, senest i forrige uke mottok hun Halldis
          Moren Vesaas-prisen. Hederen er vel fortjent, for med Wardenær er den kroppsorienterte poesien fra 1980-tallet kraftig omdefinert og revitalisert. Der 80-talls poesien gjorde kroppens fornemmelser til diktets foretrukne sentrum, gjør Wardenær kroppen til en helt upålitelig og kjemisk uhåndgripelig størrelse.

          I arbeidet med denne alternative kroppsforståelsen kobler
          Wardenær kroppen til kosmos gjennom kvasivitenskapelige bilder. Men i kontrast til tradisjonell metafysisk poesi er
          dette lekende og fantasifullt utført. Den fjerde boken forsterker også inntrykket av at Wardenærs humørfylte ra

          ljering med naturfagene ofte gjør tekstene direkte sjarmerende, noe som langt på vei tar brodden av det vanvittige verdensbildet hun skisserer.
          Prosalyrisk
          Mange av diktene i "Døgndrift" søker å avdekke hvordan kroppens omgivelser motarbeider eller støtter opp under dens eksistens. Menneskeskapte ting som eikesengen, furugulvet, linskjørtet eller bordet vurderes ut fra fenomener som tyngdekraft, vekt, balanse og bevegelse. Hvordan virker disse tingene på kroppen, i lys av de naturvitenskapelige lovene kroppen - og tingene - er underlagt? For dels å spille på lag med naturfagenes selvsikkerhet, legger Wardenær inn et saklig moment i form
          av en svært nøktern tone: "jeg er fast og flytende, håndleddene er glatte og uten lyte, korpus en svær galakse
          med / fusjoner, høye himler, supernovaer og armer og bein
          bøyes stadig i / førtifemgradersvinkel".

          I "Døgndrift" videreutvikler Wardenær den prosalyriske tendensen fra tidligere bøker. Flertallet av tekstene har et rektangulært oppsett og en fortellende grunnholdning; enkelte steder er til og med kriminalfortellingens struktur
          og driv trukket helt inn i diktene ("Jeg tar en U-sving I/II). Boken er likevel tett og konsentrert, og Torild Wardenær er svært sikker i sin bruk av tradisjonelle klanglige virkemidler.
          Antagelig er det også den prosalyriske formen som nå gir
          Wardenær plass til å utvikle en koketterende attityde. Midt i arbeidet med en djerv og vill fremstilling av kroppens kjemiske og biologiske sammensetning, kan tekstene

          få preg av en naivistisk pratsomhet ("vennligst ikke svar på retoriske spørsmål …") Andre steder er det vanlige eksistensielle spørsmål som står på spill - spørsmål som innenfor Wardenærs poetikk krever andre svar enn det mest "ærlige": "skriften spør: hva er det som er viktig? og for å være ærlig synes jeg det er best å svare ignorabimus, som betyr: det får vi aldri vite". Slike passasjer mangler også den tettheten og musikaliteten som ellers preger boken, på samme måte som stående vendinger ("men bevares, det er nok av (...)", "det kan jeg vitterlig huske") truer konsentrasjonen.

          Gjennom sine fire diktsamlinger har Torild Wardenær skapt
          et friskt og dristig univers. Men dette universets litterære originalitet er helt avhengig av poetens mest ekstreme kvaliteter.

           


          MARIA KIELLAND KRAG: "SJELDEN SENSITIVITET, STOR PRESISJON" FÆDRELANDSVENNEN 30.11. 98

          Torild Wardenær er dikteren som med en sjelden sensitivitet og presisjon undergraver den påståtte følelsesløse og kliniske ved fysiske fakta og målbare størrelser. I diktsamlingen "Døgndrift" får atomer, klorofyll, ioner, tyngdekraften, det faste og det flytende karakter av å være de ømmeste kjærlighetserklæringer til livet. Alle bør unne seg den festen det er å lese "Døgndrift" av den enkle grunn hun selv gir, i et forsøk på å oppsummere det ufattelige: "Tingene henger sammen/på andre måter enn vi tror". Ved å referere til naturens usentimentalitet og evige kretsløp viser hun stor tillit til at det finnes mening og orden, uten å besjele denne innsikten med romantisk innhold:
          "Jeg stoler på hjernen, jeg stoler på den i dette: at den dirigerer kjemien som alltid er på/ferde med sitt sus og søtladne miks. At den ordner med nok surstoff til at jeg skal/klare meg. At den holder på avstand det verste i språket, det som sirkulerer frekt og I freidig inni dens fine irrganger og binder fett og protein og fyndord. At den kaldt/støter bort det som eser ut til det ugjenkjennelige, som snakker alle etter munnen: kjøpmenn, nyhetsopplesere, prester. Påkalt eller ikke kommer ordene vær ikke redd, de siver inn og ut av hodet mitt som en liten gud. Så kastes jeg ut i det igjen, beskytter/meg med små skjold mot ståket, ser på skyene, månen, de mørklagte skipene- alt/som holder min lille verden sammen, og jeg setter min lit til hjernens uforferdede agenter; de skyter treffsikkert, smugler kaldblodig inn det som måtte mangle, det/vanlige: tro, håp, kjærlighet" (fra "Blant alt som våker II")
          Når naturen vanligvis beskrives som bilde og ide går Wardenær inn i naturens lover og innebygde streben etter likevekt. Det innebærer bl.a. at døden tematiseres som en nødvendig følge av livet: "etterpå skal atomene overta og på ny innsette den besværlige sjelen, forankret denne/gangen i for eksempel mandellunden/---/Siden vil jeg si meg villig til å gå i hundene, eller tilbake til grottemørkets fauna" (fra "Exit") Fra samlingen "null komma to lux" (1995) finnes teksten "tilfeller for øret". Denne teksten er så presis, kompakt og høystemt at det bare er å håpe at Wardenær på en grå dag minner seg selv på at hun har skrevet den, og smiler. Etter årets samling har hun all grunn til å fortsette med det.

           


          HADLE OFTEDAL ANDERSEN: "WARDENÆRS SYKLISKE VERD" DAG OG TID 10.12.98

          Torild Wardenær har på kort tid fått ord på seg som ein kresen og dyktig forfattar. Årets bok, den fjerde sidan debuten i 1994, har fått namnet Døgndrift. Og det er vel kanskje ulikt kva assosiasjonar ein får av ein slik tittel. Men det ser ut til at det er ulike menneskelege syklusar, at det er tilbakevendingar, kontaktpunkt og overgangar i liva våre som er den raude tråden. Sjølve ordet "Døgndrift" refererer jo både til døgnets repeterande karakter og til menneskeleg aktivitet, til det å driva noko. -Eller til å flyta viljelaust med på noko ein ikkje har kontroll over.

          Noko lett å få tak på er det ikkje, dette her. Når det ganske langt ute i boka heiter at "Tingene henger sammen på andre måter enn vi tror", så er eg heilt samd i det. Fram til då, og også vidare, rissar Wardenær opp den eine samanbindande rørsla meir uventa enn den andre. For visst ser eg at det oppstår ein kontakt med dei store overgangane i tilværet når ein sit med hendene på rattet og ventar på at livet skal passera revy i sekunda fram mot smellen når ein rasar inn i møtande trafikk. Og visst ser eg at ein U-sving har noko av det sykliske si rørsle i seg, fordi ein vender om og held fram på ein gong. Men eg har nå ikkje tenkt på det eigentleg, før nå, at det kan opplevast slik også i eit moderne og oppjaga liv der dei perspektivgjevande viddene og skogane er langt borte, men at forteiknet på ein måte blir motsett; I kontakten med dei store hjula i tilværet er det atskillig meir panikk i Wardenærs bymiljø enn hos meir tradisonelle heilskapsskildrarar som til dømes Olav H.Hauge, der døden og det utopiske gjerne eksisterer på same stad.

          Eg meiner forfatteren får mykje ut av dette, at ho gjennom dei drygt 40 tekstane evner å skapa ei oppleving både av den totaliteten denne sykliske tenkinga representerer, og ei oppleving av at kvar einskild tekst har noko nytt og interessant å fortelja. Og som prosalyrikar, som ho oftast er, framstår ho no som før med ei imponerande glød. - Både i sin store iderikdom og i trua på den endeframme prosaens eiga, språklege kraft:

          Blant alt som våker V

          Bordet sover aldri, samler oss rundt seg, firbent, trefarget, oppreist som nå, susende-drømmer med åpne øyne,kvistet, kappet, har vært skog, har vært til nedfalls, sådd seg på ny, har ventet på frøet, kjøttet. Bordet kjenner logikkens avmakt, mine albuer, underarmer, kjenner mine vekslende manérer, den flaskegrønne kjolen, de salte måltidene, seremoniene i mørketiden; flamme, olje og vann.

          Det tales her, men bordet tolker ikke oraklene for bokstavelig. Det tier og holder seg oppe, dekket.

          Her ser me at bordet går inn i menneska sin syklus, at det er eit samlande punkt som dei stadig vender tilbake til. Samstundes har bordet også vore inne i ein annan syklus, som bord, der det er og ikkje er del av rørslene til dei rundt seg. Det er den teiande, den uvitande sine rørsler som her møter menneskas medvitne og orkestrerte motsvar til det same. Og som samstundes er orkestrert, som bord og ikkje minst som dekka bord, men utan sjølv å ha teke aktivt del i denne iscenesetjinga. Eller noko slikt.

          I alle fall er denne teksten-som eg mellom anna har valt fordi han er så kort at han kan siterast i heilskap- eit lite og illustrerande døme på den enorme kompleksiteten som desse 60 sidene utgjer. Det formeleg veltar fram her, før boka blir avrunda med den openbare peikinga mot at me også er del av den uvitande syklusen, men at me bare ikkje heilt forstår det: "vi er unnfanget flere ganger/vi har levd lenge, cellene har gjennomgått eksplosjoner […] men det får ingen følger for oss, alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre, den påståtte atmosfæren, ukjente språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre fint siselerte hjerner".

          Imponerande! Og kanskje, kanskje er Wardenær meir open som forfattar nå enn ho var i si førre bok, fjorårsmodellen Houdini til minne.

           


          ØYSTEIN ROTTEM: " GODT OG KREVENDE" DAGBLADET 15.12.98

          Med høstens diktsamling befester Torild Wardenær sin posisjon som en av 90-tallets mest spennende lyrikere.
          Man lukkes ikke gratis inn i Torild Wardenærs
          poetiske rom. Som leser skal man anstrenge seg for å følge med i hennes dristige språklige manøvrer og overraskende billedkombinasjoner. Men det er bryet verdt.

          Den krevende formen setter tanker i sving, lukker øynene våre opp for andre sammenhenger enn dagligdagens, peker ut veier å gå som fører hen til andre steder enn dit vi fra først av forventet å komme. Hun er ingen utpreget følsom lyriker. Selv når det er følelsesladde stemninger hun lodder, holder hun et lokk over de emosjonelle kildene. «Jeg stoler på hjernen», heter det i diktet «Blant alt som våker», «at den dirigerer kjemien som alltid er på ferde med sitt sus og sitt søtladne miks». Hjernen kan holde det verste i språket på avstand, heter det videre, dens uforferdede agenter skyter treffsikkert og smugler kaldblodig inn det som måtte mangle.
          Klarsyn
          Men selv om hun skriver med hjernen, er det ikke hjernegymnastikk hun bedriver, ingen intellektuell lek med ord for ordenes egen skyld. Et dypt alvor preger diktene; de er skrevet på liv og død, og de handler om det. Tanken på døden er nærværende i mange. I et av dem tales det om at «denne dødsforvirring i levende live har ingen kur» («Exit»), i et annet om at «proletaren Død fotfølger meg» («Framstøt fra proletariatet»), i et tredje om at vi er «en ansamling kjemiske substanser, udetonerte, ventende på dødens bluss» («Figurativt»), i et fjerde om at «døden sitter med makten, tilbyr antigaven, den uakseptable, den som skaper gjeld» («Gavetid»), og i det aller siste diktet («vi velter dybdemåleren») om at «døden venter på ny og på ny». Hos Wardenær virker imidlertid ikke dødsbevisstheten lammende. Isteden gir den klarsyn. Dikt-jeget står stadig opp fra den død som sinnet hennes senkes ned i, og «alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre, den påståtte atmosfæren, ukjente språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre fint siselerte hjerter. «Slike forunderlige overganger og koblinger finnes det mange av. I diktet «fuge» velter «lys, troperegn, tarmer» ut, og «sommerens skjørlevnet flekker til den fargeløse vinteren» når «november dirkes opp». Ord og bilder som tilsynelatende intet har med hverandre å gjøre, stilles uformidlet ved siden av hverandre. Til dette bildet hører også dikterens forkjærlighet for antiteser og selvmotsigende utsagn -'oxymoron' av typen «tordnende ømt». Karakteristisk for uttrykksmåten er også de mange besjelings- og personifikasjonsmetaforene som gjerne inngår i disse antitetiske uttrykkene.
          Tørr
          Men Wardenær kan også være direkte og konkret. En tørr humor kommer da gjerne til uttrykk, f.eks. i «Interiør II» der hun maner fram bildet av presten ved skrivebordet som sitter og tenker på kalkunkjøtt (!): «Han tenker på sjøstjerner, terylenskjorter og på barna sine, men mest av alt på kalkunkjøtt». Men også dette og andre dikt der hun taler konkret, er preget av brå overganger. Det originale i Wardenærs poesispråk beror kanskje nettopp på denne særlige vekslingen mellom det deskriptive og det metaforiske, det realistiske og det fantastiske, det enkle og det dunkle. I diktet «Fra manesjen» karakteriserer dikt-jeget denne metoden på indirekte vis selv: «Jeg sier jeg må stå opp og gjøre noe nyttig, samle brensel for eksempel, men jeg blir liggende og fortsetter med å tale enkelt, se dobbelt.»
          «Døgndrift» er Wardenærs fjerde samling. Den består av 44 dikt. Ikke alle virker like forløste. De lukker seg om seg selv og ruger over sine egne gåter. Men det er mye godt her- atskillig mer enn i en gjennomsnittlig norsk diktbok. Det har vært delte oppfatninger om Wardenærs lyrikk. Jeg hører til dem som regner med henne blant de mest spennende lyrikkdebutantene på 90-tallet. Årets diktsamling har ytterligere styrket min oppfatning.

           


          INGRID NIELSEN: "GAVENS LOGIKK", BERGENS TIDENDE 20.02.99
          En av fjorårets store norske diktsamlinger.
          Torild Wardenærs siste diktsamling, Døgndrift, appellerer i første rekke verken til umiddelbar forståelse eller dypfølt stemning. Og likevel, eller nettopp derfor, er det lett å merke at noe viktig foregår i diktene hennes, enten en skulle ty til betegnelser som "presserende stoff" eller "litterært trykk". Dette ubestemmelige i Wardenærs dikt er på ett plan knyttet til det poetiske jeg'ets akselererende forsøk på å betegne seg selv - og umuligheten av å finne et presist eller uttømmende bilde på dette selvet. Det mest slående ved jeg'et, eller jeg'ene, er likevel den kokette, tilgjorte og eksentriske stemmen (som enkelte steder kan minne om Emily Dickinsons poesi eller Marie Redonnets prosa). Det er en krevende og nesten megaloman stemme, dette: " (…) Jeg blir storforlangende, krever at et vern settes rundt meg og navnet mitt, at bører blir tatt fra meg, at årene som skal komme må forlenges, (…)".
          Det krevende og hevdende har sitt forvrengte speilbilde i en tvangsmessig imaginasjon, oppdiktning. Diktene maner frem landskap, gjenstander, personer, attributter og krefter. Jeget fungerer i enkelte dikt altså som en gud, som (imaginært) kan "skape", mestre - og således overskride de begrensningene som betinger den menneskelige eksistens: "Jeg lever allernådigst og storslått, og ved årsskiftet er det gavetid: presanger til pater O, til peter pan, til mamma, til de snille grandonklene og alle mine venner, vi skal leve evig/jeg gir dem evighetsgavene: et villdyrskinn, sterke grønne lianer, jeg har temmet litt tid for dem, jeg tenner lys, (…) jager bort helveteshundene, alt som kan plage dem, strør om meg med trylleord og fromme bønner. (…)"
          Men til slutt må "gavene" alltid levers tilbake, eller snarere: de stjeles tilbake.
          Fra samme dikt: "men døden sitter med makten, tilbyr antigaven, den uakseptable, den som skaper gjeld." Den magiske - og maniske - tryllingen (som jo også er diktningens vilkår) glemmer, om enn bare midlertidig, menneskets reelle og uunngåelige vilkår. Selv om dødsperspektivet nok er mer til stede i Døgndrift enn i Wardenærs tidligere samlinger, blir hun ingen Ulven epigon, med døden som allestedsnærværende "skygge" eller tekstene som barokke "memento mori" ("husk at du skal dø"). Det er ikke dødens radikale mangel, dødens rene "ikke" som er Wardenærs poetiske virkefelt. Med døden som én polaritet, vektlegger Wardenær heller "alt som våker - reelt og imaginært. Det handler om en vitalitet, et overskudd som virker og som gjør seg gjeldende, som så å si presser seg på og krever stemme, uttrykk. Dette overskuddet har lite å gjøre med et lystig, "kreativt" eller uforpliktende opp
          komme: Det er dels manisk kvernende, dels tankemessige utprøvinger som synes pinefullt ustoppelige.
          Med andre ord: Diktene betoner kraften og utholdenheten i de bildene, sammenhengene og overgangene som mennesket produserer for egen maskin - og som underteksten signaliserer; i en mulig flukt fra det lukkede her og nå. (Fysiologien og psykologien har jo skrevet mye om de løpende tankefluktene som kan opptre i ekstreme situasjoner uten stimuli - i fangenskap, i tomme rom, ved kroppslig lammelse.)
          Med sine lett kokette stemmer ("Jeg tar navnet Roslin"), sære univers ("bordet tolker ikke oraklene for bokstavelig") og vridde sammensetninger ("granatepler, eroderte mauriske tårn og knokler"), kunne Wardenærs dikt vippet over i hul, liksom sanselig eksotisme. Men Wardenær klarer den kunsten det er å få de overmodige, eventyrlige og overskridende jeg'ene til å peke på oss som lesere, som tror vi kjenner grensene mellom det mulige og umulige, mellom liv og død, mellom frihet og tvang.
          Hadde det ikke vært for at slike rangeringer kun tjener kulturlivet og også er så uinteressante, ville jeg ha sagt at Torild Wardenærs Døgndrift var fjorårets viktigste diktsamling.



          Titanporten

          MARIA KIELLAND KRAG: ”VIDUNDERLIGE WARDENÆR”, KLASSEKAMPEN/FÆDRELANDSVENNEN 06.02.01 Hvis du synes livet fortoner seg banalt og tyngende bør du kjøpe deg Torild Wardenærs siste diktsamling Titanporten.For faller du først for Torild Wardenærs lyrikk blir du gående med hennes diktsamlinger tett inntil deg, og da er det bare å tilføye hennes femte diktsamling der den hører hjemme: tett ved hjertet.
          Wardenær debuterte i 1994, og har i tillegg ti sin lyriske produksjon skrevet enaktere for teater, skuespill for barn samt en gjendiktning av den amerikanske poeten James Tate. Hun debuterte sent som lyriker, og den nå 50 år gamle Wardenær har hatt en bemerkelsesverdig produksjon av lyrikk i sine fem samlinger. Allerede i debutsamlingen I Pionertiden var det helt tydelig at hun skriver fra et helt fremmedartet sted med uvanlige virkemidler og med et helt uvanlig blikk på verden. I de neste samlingene har hun kultivert sin særegne betraktningsmåte hvor det rasjonelle og det inderlige, det målbare og flyktige inngår i paradoksale konstellasjoner. Diktene er knusktørre og betraktende, glovarme og skrullete, åpne og mystiske.
          Farlig og truende
          Wardenærs lyrikk er kjennetegnet av et vidåpent blikk på en verden der alt har liv og er i jevnbyrdig brytning med hverandre og der alle vante hierarkiske strukturer er oppløst. Det oppstår mye brå skjønnhet når det er vilkårlig hvilket blikk som besjeler den andre, om det er den som ser eller det som blir sett på.
          I årets samling har Wardenær gått bort fra bruken av fysiske betegnelser som kjennetegnet hennes forrige diktsamling (Døgndrift, 1998). Der florerte ioner, atomer, oksygen, blod, klorofyll og tyngdekraft. diktsubjektet stolte på hjernen ”... at den dirigerer kjemien som alltid er på/ferde med sitt sus og søtladne miks”, og døden ble fremstilt som en naturlig følge av livet: ”Etterpå skal atomene overta og på ny innsette den besværlige sjelen”. I årets samling fremstår døden som mer nærværende.
          Fra å være en tematisk tenkekonstruksjon i de tidligere samlingene, er døden i Titanporten både farlig og tuene, og diktsubjektet opplever livets forgjengelighet som skremmende. Der diktsubjektet i de tidligere samlingene har betraktet livets kretsløp og forgjengelighet usentimentalt er den som skriver i årets samling langt mer fysisk og sentimental. Flere av diktene heter ”Gudinnerapporter”, der den som skriver er ”..halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene../.../eller ganske enkelt/beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet”.
          Sårere tone
          At diktsubjektet i årets samling både har fått kjønn og er besjelet med overnaturlighet, både som gudinne og halvt menneske er overraskende, og dette viser til en ny vending i Wardenærs lyrikk. Diktsubjektet har i de tidligere samlingene i høyeste grad hatt en kropp, men har kun vært underlagt fysiske lover fremfor kjønn. Det er et mere fysisk diktsubjekt som skriver i årets samling, og noe av tørrheten har gått tapt for en sårer tone. Eksempelvis har de fem diktene med tittelen ”Poem” den samme ordlyden i første linje: ”Jeg ser på... som om det var det siste jeg skulle gjøre”.
          Denne besvergelsen gir diktene et mere desperat uttrykk enn tidligere; blikket er ikke betraktende og rolig, men tvert i mot søker å holde verden fast. I det siste av Poem-diktene beskrives det hvordan den brytningen som i de tidligere samlingene foregikk utenfor diktsubjektet nå er flyttet inn i kroppen: ”Jeg ser på meg selv som om det var det siste jeg skulle gjøre/.../ så alt foregår mellom meg og mine indre organer og huden, som / bukter seg vellystig rundt kroppen, ubrutt, duftende og den holder resten på plass/ tarmene, glattrimmede av urter og kokt vann, kjøttet; mørt og søtt, samt en villstyring/ av en sjel som romsterer mellom isse og solar plexus i et upåklagelig tempo.”
          Særegen skjønnhet
          Det kan virke som om diktsubjektet er mere utsatt, det oppløste og relative mere truende og at hjertet har overtatt vaktmesterfunksjonen som hjernen tidligere hadde. Et annet trekk ved årets samling er at diktsubjektet lengter: ”Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg”.
          Dette gir assosiasjoner til den danske lyrikeren Inger Christensens fantastiske diktsamling Alfabet der Christensen tørt går igjennom verden katalogisert etter alfabetet, og konstatere at de ”finnes”. Christensens konstatering og benevning av tingene avdekker nettopp en grunnleggende tvil om de overhodet fines, og henvendelsen blir derfor skjebnesvanger. Denne desperasjonen kan sammenlignes med Wardenærs linje om å lengte, derfor snakker jeg; fordi å lengte til syvende og sist er bekreftelse på at man selv finnes: ”Jeg snakker til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg/tier omsider, men jeg lengter etter alt.”
          Torild Wardenærs dikt har en helt særegen skjønnhet, de er utsatte, vidåpne og får hjertet til å ekspandere. Hold dem tett inntil deg.


          KJELL ERIKSSON: ”RAPPORT FRA EN GUDINNE”, SARPSBORGS BLAD 06.02.01
          Torild Wardenær (50) debuterte i 1994 og presenterer nå sin femte diktsamling. Det er blitt et bemerkelsesverdig produkt, gjennomarbeidet, eksperimentelt og lekende. En nytelse og med flere «gudinnerapporter» («fortsette å anbefale seg for gudene») der fortellerstemmen stålsetter seg, tilfører kraft til et selvbilde for å overleve - dødsens alvorlig «... , men ennå er jeg mitt lovverk og har livet så kjær og derfor skal jeg våkne.» Det blir den urmenneskelige kampen mellom det meningsløse og gnist av mening: «... , og siden jeg nå først har fått denne ubendige kroppen å gjeste ...» eller «Prøver å regne ut hva som kan være halveringstiden for denne cellemassen som utgjør oss».
          Wardenær benytter ofte «jeg-formen», og diktene blir direkte, hamrende henvendelser til leseren, ikke i tradisjonell poesi, men i lyriske tekster mettet med refleksjon og tilkjempet visdom - og en tilkjempet mening i livet: «lever ikke formålsløst, men svadaen har ni liv», mens «Verden hører ikke etter, den hisser seg opp, lengter seg syk.»
          Torild Wardenær har sin helt særegne stemme, sin helt egen form, som river og rister og skaper livgivende refleksjon.


          SISSEL FURUSETH: “POESI MENS BOMBER OG UR TIKKER”, MORGENBLADET 09.02.01.
          «Jeg ser på dette kirsebærtreet som om det var det siste jeg skulle gjøre», skriver Torild Wardenær i sin nye diktsamling Titanporten. Her, som i hennes fire tidligere samlinger, skrives det på liv og død, og dette faktum må nødvendigvis berøre leseren. Wardenærs observasjonsevne og poetiske skarpsyn synes å være forankret i en sterk dødsbevissthet. Trusselen om tilintetgjørelse skaper tekster med nerve, preget av fysisk nærvær og språklig frodighet.
          Titanporten er i høyeste grad en bok for vår tid. Her får individets dødsangst en ironisk gjenklang i et kollektivt undergangshysteri. Milleniumsskiftet fungerer som katalysator for katastrofetenkning og fremtidsfrykt, men når poeten speiler seg i massen, får den apokalyptiske visjonen form av galgenhumor: «det ropes varsko; eksplosjoner er i vente/ vi kaster oss under et bord, vil det komme utenfra eller innenfra, vil det slå ut på/ Richters skala eller på en løgndetektor eller på vår allerede rødflammede hud?/ vi kaster oss under et bord, håper på det ene eller det andre». Samtidsproblematikken ses imidlertid i et mytisk perspektiv hos Wardenær. Det nære står alltid i forbindelse med det fjerne, både i tid og rom. I diktet «Januar 2000» heter det: «Det er den store vinter, vi tøyer lengdegradene/ trekker en gjennom Kapp Det gode håp, forbi frysepunktet/ gjennom selve fimbul».
          Tid, forgjengelighet og tap får i Titanporten sitt visjonære uttrykk gjennom et mytologisert språk. Dette kommer blant annet til uttrykk i form av tretten «gudinnerapporter» som er spredt ut gjennom samlingen. Det poetiske jeget inntar herskerinnens rolle, men hun er høyst bevisst sitt hybris: «Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke/ upåaktet hen». Men til tross for at jeget befinner seg «i heftig flørt med halvgudene», er språket konkret, tinglig, kroppslig, og ofte kjølig vitenskapelig: «tankerester fra en cro magnon krafser og krafser og vi våkner/ og prøver å regne ut hva som kan være halveringstiden for denne cellemassen som utgjør/ oss, men enkel aritmetikk ser ut til å prelle av, så vi maner i stedet et langt liv/ fram.»
          I Wardenærs oppfinnsomme språk sjongleres det med myter, historie, drømmer, hverdagsspråk, moderne vitenskap og kjente poetiske koder. Kombinasjonen av det mytiske og vitenskapelige er innreflektert allerede i tittelen. Titan, som refererer til både et mytologisk vesen og et lettmetall, har i Wardenærs tekst begge betydningsnivåer aktivert samtidig: «Jeg vokter på grunnstoffene, de er tilsynelatende ubevegelige, men jeg vet de har en/ plan og jeg lar hendenes sølvgrense bestemme:/ titanporten foran, jerntiden tilbakelagt, grønt ennå ikke i forråtnelse». Leseren blir imidlertid sittende igjen med spørsmålet om hvor vidt titanporten representerer en åpning/mulighet eller stengsel/hindring, eller om den rett og slett er inngangen til den forestående død. Blikket bakover, inn i myten, drømmen og døden kan tolkes som en flukt vekk fra egen tid, særlig på bakgrunn av at jeget formulerer en sterk uvilje mot å gå inn i framtiden: «Jeg går baklengs inn i eksos, avbrytelser, edb, markskrikere./ Begynner å lengte etter jazz, eller en barkarole eller en romanse».
          Framtidsvegring og forfallstenkning er vesentlige ingredienser i Titanporten. Men det stilles også opp en positiv motkraft. Et sanskrit-mantra som besverger kjærlighetens kraft er valgt til inngangsportal for samlingen, og diktet «Kjære Guillaume Apollinaire», som dukker opp et stykke ut i boken, kan leses som et ekko av dette mantraet. Som en meditasjon over Apollinaires figurdikt «mon coeur pareil à une flamme renversée», skriver Wardenær: «vi skal virvle – tilmålt, lenge og vi skal bestride at hjertene er blitt/ forminsket, grelt misfarget, stilisert og modernisert/ å tro på det ville være en av de mange feilene – / ja, kanskje selve kardinalfeilen». Figurdiktet og mantraet er likevel noe mer enn kjærlighetsappeller. De peker på en sentral språkfilosofisk problemstilling som ofte dukker opp i Wardenærs dikt; nemlig det nesten mystisistiske ønsket om at språket skal mane fram kjensgjerningene slik de er, og ikke stå i veien for eller stenge for erfaringen: «hjertet skal ikke dekkes til og ikke noe skal ha kallenavn, alt skal tre fram i sin/ naturlige velde», som det heter i diktet til Apollinaire.
          Wardenærs samling er sjangerbestemt som «dikt», og enkelte av tekstene har da også diktets utseende typologisk sett, slik de er versifisert i mer eller mindre korte linjer. I de aller fleste tekstene synes imidlertid Wardenær å bevege seg i grensefeltet mellom det versifiserte diktet og prosadiktet. Boksidens horisontale dimensjon utnyttes fullt ut, men samtidig er det vanskelig å se at linjedelingen er fullstendig arbitrær slik den er i prosadiktet. Denne hybridiseringen av en allerede etablert sjangerhybrid skaper tvil om hvilken status linjen skal tillegges. I noen tilfeller markerer linjeskifte setningsenheter, og fungerer dermed som pseudo-interpunksjon (vanlig tegnsetting og store bokstaver anvendes i liten grad). I andre tilfeller synes linjeskiftet å komme helt tilfeldig som i prosadiktet, mens i de øvrige tilfellene har linjedelingen en åpenbar estetisk og semantisk motivering. Denne vandringen mellom diktkode og prosakode er det naturlig å se i sammenheng med Wardenærs generelle eksperimentering med ulike språklige framstillingsnivåer. Her brytes en tradisjonell lyrikk-kode opp av prosasjangre av forskjellig slag.
          Wardenær stiller sine tekster under en slags evighetens synsvinkel der de store spørsmål reises på et mytisk nivå. Likevel er det noe begrenset tidstypisk ved Wardenærs dikt. Da tenker jeg ikke først og fremst på år 2000-problematikken (som når alt kommer til alt er universell nok), men snarere på et visst 1980-tallspreg i selve den poetiske diksjonen. Wardenærs språk er på godt og vondt bundet opp i vår nære lyrikkhistoriske fortid. Dette viser seg særlig i hangen til metakommentarer, kombinasjonen av kroppsmystikk og språkrefleksjon, samt anvendelsen av et tett surrealistisk drømmespråk. Det vokste riktig nok fram mye god poesi på 80-tallet, men fordi den siktet svært høyt i sine språkeksperimenterende ambisjoner, ble fallhøyden tilsvarende stor. Før eller senere når både språk og leser sine metningspunkt for hva som tåles av metafortetthet. Også i Titanporten tøyes språket vel langt ved enkelte anledninger. Helt konkret kan man peke på visse adjektiv som med fordel kunne vært unngått, som f.eks. når en åsside beskrives som «lykkebefengt» og jeget som «ikke-grådig». Et sted er det huden som «bukter seg vellystig rundt kroppen, ubrutt, duftende». Slike klaustrofobiske poetiseringer finnes det enkelte eksempler på i Wardenærs samling, men patosfylte irritasjonsmomenter av denne typen dukker heldigvis ikke opp så alt for ofte. Hovedinntrykket er at Wardenærs særegne form for språklig raushet er av det gode og bidrar til å gi linjene spenst og dynamikk.
          I samlingens siste «Gudinnerapport» formuleres følgende metapoetiske innrømmelse: «Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg/ som om jeg skulle ha orakelnytt å melde, som om jeg skulle ha løsenordet i min/ munn. Men det jeg sier deg er usant, er tvilsom tungetale». Det ser dermed ut som om det poetiske jeget avslutningsvis punkterer sitt eget meddelelsesprosjekt ved å karakterisere sine egen tale som stormannsgalskap. Jeg ser imidlertid liten grunn til at Wardenær, alias gudinne og drømmerske, som til alt overmål «snakker flytende poetisk», skal trekke sine ord tilbake. Det er ofte gjennom den kryptiske talen at det skapes åpninger i språket. Tvilsom tungetale, ja vel, men ikke desto mindre må Titanporten tas på alvor som den besvergelse av livet boken faktisk er — framført i en ærlig skrift som «er trofast inntil døden», som det heter hos Torild Wardenær selv.
          Torild Wardenær blir intervjuet i neste ukes avis

          HANS O. SKEI: “KROPPENS LIV UNDER STJERNENE”, AFTENPOSTEN 20.02.01
          Wardenærs diktsamling er i all sin glitrende
          billedrikdom, kroppslige opptatthet og kosmiske orientering
          en fremragende prestasjon.Det er en stund siden jeg støtte på en så innholdsrik, så
          mangfoldig, mangetydig og variert diktsamling som Torild
          Wardenærs «Titanporten».
          Den fører videre mange tildriv og tendenser i de tidligere
          samlingene, og utvikler blant annet det prosalyriske videre
          fra «Døgndrift» (1998) samtidig som hun varierer og fornyer
          noen av elementene i et sprelskt og helt eget billedspråk
          fra «Houdini til minne» (1997). Bevart er også det
          kroppsorienterte, nærmest kroppsfikserte, der alle kroppens
          bestanddeler beskrives og brukes i en skildring både av vår
          utsatthet i verden og av vår bestemmelse om «å leve til du
          dør».
          Igjen brukes matematikk og biologi og botanikk og
          relativitetsteori i en produktiv fremstilling av et jeg som
          både er gjest hos virkeligheten, er tempelkropp og Gudinne.
          Her leves livet til det eviges ære, med godt grep om alle
          de ting stjernehimmelen er satt over og som utgjør våre
          menneskekår. Men samtidig beveger jeg'et seg - i alle fall
          som Gudinne - over århundrene, mellom virkelighetene, og gir
          videre forståelse og opplevelse og erfaring i uventede
          ordkataloger, i rekker av sammenligninger og plutselige
          innfall.
          Som en gudinne
          En teoretiker hevder at det som kjennetegner dikt, er at de
          sier en ting, og betyr noe annet. Noen ganger formuleres det
          som at dikt skal og må bety mer enn pålydende.
          Wardenærs dikt kan neppe leses bare på overflatenivå og
          avlures en enkel betydning. En annen betydning, en dypere
          mening, ligger ikke bare på lur, men er innskrevet over alt,
          og dermed er også store leserutfordringer skrevet inn i alle
          tekstene. En måte å få grep om samlingen på, er å lese de i
          alt tretten «Gudinnerapport»-diktene i sammenheng som er
          spredt gjennom hele samlingen.
          «Gudinnerapport VIII» er forøvrig et fenomenalt dikt, et
          høydepunkt i boken. Gudinnen vet at hun en dag skal holde
          «verdensmanualen på strak arm», og det er fascinerende å
          følge dette jeg som «ter seg som en gudinne» og beveger seg
          fra de elyseiske sletter til dødsriket, og er «halvt
          menneske, halvt lidende. . .beskjeftiget med å bli tilbedt -
          av elementene, av altet.»
          Diktene som er kalt «Poem I-V» følger etter hverandre, og
          her har diktene nærmest en narrativ tråd. Vi kan følge
          jeg'et og hennes tvillingsjel ved siden av en døende, mens
          jeg'et hele tiden ser på seg selv, og ser inn i den kosmiske
          natt: «Motet er spredt, men pulserende; et lite
          amfibiehjerte i den kosmiske natt,» sier tvillingsjelen min,
          igjen alvorlig.
          Mikro-/makrokosmos
          Forsiden av Wardenærs diktsamling gjengir et «anatomisk
          hjerte», tegnet med kritt på et svidd landskap i Sør-Afrika.
          Et dikt siterer og utvikler tankene fra et av Apollinaires
          billeddikt, «Mitt hjerte ligner en omvendt flamme». Kanskje
          er det nettopp poesiens oppgave å «bestride at hjertene er
          blitt/forminsket, grelt misfarget, stilisert og
          modernisert»?
          Vi har lagt jerntiden bak oss og titanporten venter foran,
          og kropp og sjel skal utsettes for alt det loven om å leve
          tilsier. Det er da kjærlighetens gjenskapermakt og dikternes
          bidrag til å bestride, omdefinere, bevare og beskytte blir
          så viktig.
          Torild Wardenær har med «Titanporten» plassert seg enda
          tryggere i fremste rekke blant våre lyrikere.«En annen betydning, en dypere mening, ligger
          ikke bare på lur, men er innskrevet over alt»


          KJELL OLAF JENSEN: ”NÆR PROSA OM LIVET” DAGSAVISEN, 20.02.01
          Dikt med en veldig tetthet og henimot surrealistiske bilder

          Torild Wardenærs nye diktsamling, «Titanporten», kan leses på flere måter. Man kan bevege seg gjennom boken side for side, eller man kan lese den tematisk - for eksempel starte med de 13 diktene som er kalt «Gudinnerapport» og er spredt gjennom hele samlingen. I «Gudinnerapport»-diktene får man et sterkere konsentrat av et muligens overordnet jegs opplevelser av verden, synsvinkelen sprer seg både mot jeget og verden, i forhold til en rekke andre dikt med mer nøytral synsvinkel.
          En annen nøkkel får man ved å lese de fem «Poem»-diktene, som kommer på rekke og rad henimot avslutningen. De inneholder en fast åpningsformulering, to faste elementer (et jeg og en feminin tvillingsjel) og en bevegelse fra kirsebærtreet via et døende menneskes ansikt, mørket og tallene til meg selv - tilsynelatende en tiltagende abstraksjon, helt til det siste diktet.
          Eller man kan lese det første og det siste diktet, begge med tittelen «Våkne»; det første snakker om en «ankomst» og rommer en bevegelse inn i drømmene, det siste om en «sorti» hvor bevegelsen går «bort». Fra inngangen til livet mot dets utgang? Er livet i så fall en drømmesekvens?
          Det går også en bevegelse gjennom boken som helhet, i tråd med det ovenstående, fra livets begynnelse via dets midte og til dets avslutning; like før slutten knyttes dødsbildene til jeget: «Alt blomstrer av nå, jeg har steinskoene på, is i magen». Det siste leddet er en klisjé; men i stedet for å gi inntrykk av åndelig uformuenhet som i medie- og politikerspråket, virker det her dobbelttydig og dermed ironisk.
          Andre dobbelttydige bilder virker rent humoristiske («kan det være hjertet? spirer plutselig som fra et svært segoviafrø»), og humoren kan ha et sterkt absurdistisk preg («og jeg tråkker på noe, en gråspettet hale. Jeg sparker etter den, truer med/firehundreårsnatten»). Absurdismen kommer også fram ved at det eneste diktet som er direkte rettet til en navngitt person, har fått tittelen «Kjære Guillaume Apollinaire». Men i tillegg finnes det assosiasjoner til andre navn og verker fra verdenslitteraturen, såpass varierte som Theodor Caspari, Dante og Edda-diktningen - bare svake assosiasjoner, riktignok, slik at de kanskje kan være tilfeldige.
          Bevegelsen fra fødsel til død, eller fra inngang til utgang, danner rammen rundt et av bokens to store temaer: livet. Ikke nødvendigvis menneskelivet eller det individuelle livet, men fenomenet livet, som bevegelse. Her kommer bokens tittel inn, «Titanporten», som dukker opp i et dikt midtveis i samlingen: «titanporten foran, jernporten tilbakelagt». Titan kan vise både til en kjempe eller halvgud som gjør opprør mot gudene, og til et metall; sammenstillingen med jern peker i retning av det siste, men dobbeltbetydningen er der likevel. Som grunnstoff utmerker titan seg ved sin letthet og hardhet - de videre assosiasjonsmuligheter kan overlates til leseren.
          Det finnes imidlertid også et annet rammeverk, som utgjøres av omslagsbildet og epigrafen. Omslaget viser en sørafrikansk krittegning av et hjerte, men kan som helhet «bare oppleves fra lufta». Overblikkets betydning igjen, forskjellen mellom delen og helheten, og livssymbolet, men også hjertet som kjærlighetssymbol. Og epigrafen, som åpner boken, er en sanskrit-mantra: «seier til kjærlighetens kraft». Livet og kjærligheten - to av de sentrale temaene fra Torild Wardenærs tidligere diktsamlinger.
          Med andre ord en sterk, tett, innholdsrik og styrende konstruksjon, som samtidig åpner for leserens egne tanker, visjoner og assosiasjoner om både de helt små og de helt store temaer. At en bok på 65 sider kan gi så mye!



          HELGE TORVUND: ”VIRTUOST FRA WARDENÆR”, Dagbladet 28.02.01.

          Denne rikhaldige boka kan gje to ulike reaksjonar. Ein beundrar det uvanlege ordtilfanget frå mytar, vitskap og kvardagsspråk. Ein vert riven med av rørslene og dei bråe kasta, og det oppstår poetisk «svevestøv» i møtet med uventa detaljar på vegen. Ein møter dødsmedvit og kulturkunnskap som dreg store områder av det menneskeskapte inn i augneblinken. Det imponerer. Det er ein original og gjennomtenkt tone heilt frå det talande omslaget med ei kjempeteikning av eit menneskehjarta på den sørafrikanske velden, til komposisjonen som er prega av fleire seriar med dikt fletta inn i kvarandre.
          Ho veit kva ho gjer, og broderer sitt rom slik ho vil ha det. Og ho visar at ho er ein særeigen språkkunstnar.
          Spegelbilete
          Den andre reaksjonen er at det virtuose tek overhand. Noko som alt er sagt med eitt slåande uttrykk, får nye, utsøkte ord. Ein tek til å venta seg det uventa, fordi det vert så mykje av det. Det viser seg fram, poserer, vert påfunn, elegantistisk, affektert, «jeg opptrer etter hvert temmelig pompøst» skriv ho. Det flyt over av ein postmodernistisk fascinasjon av «alt»: sjokkterapi, fleskekaker og tryllekunstnarkjoler.
          Eg skjøner at det er eit spegelbilete av uttrykk i tida, men eg vil ha noko meir enn speglar. Og eg får det og.
          Andlet til andlet
          Viljen til å nærma seg det punktet der liv møter død, sirklinga kring dette, og rygginga tilbake, omgåinga, er eit sentralt tema.
          «Her står jeg: oppreist, gestikulerende/alltid en skulderbredd, en håndsbredd, en hårsbredd fra noe/fra døden, selvfølgelig, men også fra de levendes elite.»
          Og når det frodige språket ikkje dekker over det det handlar om, kan ein via dei merkelegaste tema og retningar brått stå andlet til andlet med ein gjenkjenneleg og opprørande tilstand der «ingenting er juks, alt står i virkelighetens skinn


          LIV RIISER: ”GUDINNERAPPORT”, VÅRT LAND 06.03.01Svadaen har ni liv, heter det i Torild Wardenærs dikt ”Gudinnerapport IV”. Men det er neimen ikke mye svada i denne hennes femte diktsamling.Sist jeg leste henne var i 1994, i debutsamlingen I pionertiden og allerede da framstod hun som en fullt ferdig lyriker. siden er hun bare blitt sterkere og mer stilsikker, i Titanporten fra i år framstår hun med tyngde, autoritet og stor munterhet.Djervt og myndig. ”Dagene sjangler som vanlig mot meg, men pianisten/gjør helt presise bevegelser”, skriver hun i diktet ”Sjangle I”, og kombinasjonen av det som nesten er vippet av pinnen, og det som står med føttene godt plantet, ser ut til å kjennetegne dikterens livsopplevelse.
          I tillegg: forbindelsen til historien, gjerne det førhistoriske, til jorden og til døden. I Torild Wardenærs dikteriske univers er kambrium og silur like nær som dagen i går, den er dagen i går, stedet vi kom fra.
          I diktet ”Courage” lar hun teksten suse gjennom tidsaldrene, og diktets jeg vokte på grunnstoffene, for så å la det ende opp med ”et fosterbarn ved min side, sang i /g-moll, dempet vedvarende.” Det er i disse store, altomfavnende bevegelsene hun har sitt særpreg som dikter. Det er noe djervt og myndig i dem, samtidig som tilværelsen er skjør og jeg-et utsatt.
          Trøstende. Men det finnes trøst. I en serie dikt som alle bærer tittelen ”Poem”, ser hun først på kirsebærtreet ”Som om det var det siste jeg skulle gjøre”, deretter på et ansikt til en døende, på mørket, på tallene i et ruteskjema, og til slutt seg selv ”som om det var det siste jeg skulle gjøre”.
          Alt er forbundet med fare og risiko og en påminnelse om dødens realitet, men så er det en tvillingsjel der, hun vil ”absolutt leie meg/rundt treet som om det var en julegran”, eller hun tar plass på dødens farkost sammen med diktets jeg.
          Hun trøster og sier: ”Motet er spredt, men pulserende, et lite amfibiehjerte i den kosmiske natt”, eller hun ”har lagt den varme håndflaten sin mot/ryggen min så jeg kan lene meg lett tilbake.”
          Hades. En annen slik serie av dikt i boka er de tolv diktene som bærer tittelen ”Gudinnerapport”.
          De løper som en tråd gjennom bokas vev, og beveger seg over store områder i tid og rom, og er som tilstandsrapporter fra en fri sjel.
          Noen ganer er diktenes gudinne redd og urolig, andre ganger trygg og fri og ”slenger meg i gresset, for det er sommer og jeg er i min beste alder og Hades er/ heldigvis et sted i antikken.” Men det finnes.
          Musikalitet. Torild Wardenærs dikt beveger seg i lange linjer og med sterke ord, hun satser høyere enn hun gjorde som debutant for sju år siden, men har beholdt den særpregede musikaliteten i språket som kjennetegnet henne allerede da.
          Selv om hun skjuler seg i teksten, merkes det at det er en voksen kvinne som skriver. En som vet at jorden drar og alt har en ende, men som enda ikke sitter trygt i sitt bo.Vi følger med på debattene om sannhetsgehalten, dermatologenes nyvinninger
          resultatene av ping-pong-kampene, slimposebetennelsene, vandalenes herjinger, at julen er over, at det er rett før sommerjubelen, å, vi bygger opp en stor fin virkelighet
          men det ropes varsko; eksplosjoner er i vente
          vi kaster oss under et bord, vil det komme utenfra eller innenfra, vil det slå ut på
          Richters skala eller på en løgndetektor eller på vår allerede rødflammede hud?
          vi kaster oss under et bord, håper på det ene eller det andre.Torild Wardenær i diktet ”Vi kaster oss under et bord”



          PETER SVALHEIM: ”EN VEL UTFØRT PATOS”, STAVANGER AFTENBLAD 20.03.01EN GOD GRUNN TIL Å FORTSETTE Å LESE DIKT ER AT DET FRA TID TIL ANNEN KOMMER BØKER SOM DENNE.
          Torild Wardenær har gjort omslagsillustrasjonen til en metafor for både storslåttheten og perspektivet i sin bok av året. Omslaget viser et anatomisk bilde av et hjerte, tegnet i kritt på en solsvidd slette i Sør-Afrika. Dimensjonene er 130 ganger 70 meter. Denne tegningen kan bare oppfattes fra et perspektiv høyt over bakken.
          Sammen med bokas motto, det eldgamle sanskrit-mantraet ”Seier til kjærlighetens kraft”, blir det med en gang klart at her dreier det seg, i konkret forstand, om hjertesaker.
          Samtidig gir boka stadige henvisninger til det realfaglige, det kroppsbundne, fysiologien: alt er muskler, ikke minst hjertet. Som et ankerfeste? Men også som en påpeking av at selv tallene og de materielle omgivelsene peker i retning av noe annet. Boka griper til en selvbevissthet som sjelden anvendes i vår tid. Det blir alt annet enn puslete når Torild Wardenær dikter 13 gudinnerapporter i jeg-form:
          ”Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke upåaktet hen men jeg tar angrepene som kjærtegn (...)”.
          Et av diktene i denne serien inneholder til og med utsagnet: ”En dag skal jeg holde verdensmanualen på strak arm.”
          Det er flere grunner til at dette ikke ender med et plask som et anmassende overmot. Dels skyldes det dikterbevisstheten, som ikke gir seg før diktet har oppfylt sin kapasitet og sammenheng. Diktenes tanke beveger seg ubesværet i den prosalyriske, lett surrealistiske og underliggjørende formen som etter hvert har blitt Wardenærs merke. Et stort flertall av dem har vendinger og linjer som forekommer meg rike og underfundige: Det er gjerne et overraskende grep, som samtidig røper en stor grad av sammenheng og tenkthet. På den måten myldrer boka av opplevelsespunkter, eller ”svevestøv”, for å bruke et uttrykk fra boka.
          Ikke minst er den god fordi den har et anliggende. Den retter mange vellykkede anslag mot det som måtte innskrenke menneskelivet. Diktet ”Januar 2000” er for eksempel opptatt med å tøye lengdegradene:
          ”(...) over feltspat og sjøfarere og farlige triangler/gjennom flokker av kolibri og ville kanarifugler, vi trekker og /trekker som om hjertene skulle briste”.
          Det neste diktet, ”Transcendens III”, røper kanskje noe av idegrunnlaget for boka:
          ”Det fangehull-lignende livet romer tid og sted for alt, en overraskende frihet”.
          Herfra løper tråder ut i alle retninger, i tid, i geografi, i assosiasjon, i betydningsslektskap. Boka bygger hele tiden på denne fornemmelsen av at alt henger sammen. Og den insisterer på et dypere liv som er mer enn summen av enkeltindivider:
          ”Jeg ber om å få se, med egne øyne, eter-riket/der det sies at hjerte etter hjerte er blitt én stor lunge”.
          Ikke det at boka er uten lyte. Men svevet og perspektivet er så ironifritt poetisk at det bærer langt og høyt. Wardenær selv benytter ord som Patos og Pompøs flere ganger. Det er kanskje det jeg liker aller best ved denne boka, at den så bramfritt og åpent går inn i det urpoetiske sjeleterrenget som uvegerlig må ende i patos, fordi den tar storheten i tilværelsen på alvor.
          Denslags krever mot.



          EIRIK VASSENDEN: “VIKTIG OG UTFORDRENDE”, KULTURNYTT P2 23.03.01
          Torild Wardenær utfordrer både språklige og tematiske konvensjoner i sin nye diktsamling. Den plasserer henne blant våre betydeligste samtidslyrikere. Torild Wardenær kan uten videre karakteriseres som en av samtidslitteraturens betydeligste lyrikere. Hele hennes forfatterskap, fra debuten "I pionértiden" (1994) til årets samling, som har fått tittelen "Titanporten", er preget av en tydelig vilje til å utfordre både språklige og tematiske konvensjoner, og til å sette seg ut over det som for tiden måtte være gangbar lyrisk sjargong. På samme tid lykkes hun imidlertid også i å holde fast ved et blikk, eller en
          tone, i diktene, som lett lar seg gjenkjenne fra bok til bok.
          Styrke og letthet
          Dette gjelder også for denne siste diktsamlingen. Tittelen “Titanporten” forteller både om god, gammeldags overskridelsestematikk og om moderne teknologi, om styrke og letthet, og om mytologiske forelegg. Med styrke, letthet og stor humor håndterer — eller skulle vi kanskje si: vever — da også Wardenær sine mange tematiske lede- og snubletråder.
          Innholdsrik
          Boken består av 56 dikt, vekslende i form fra streite versoppstilte dikt til lengre prosatekster. De fleste tekstene er i underkant av én side lange, hvilket gjør dette til en relativt innholdsrik (og tidvis noe
          snakkesalig) diktsamling. Sentralt i de fleste tekstene står et jeg, stort sett kvinnelig, som beveger seg i historie og materie, og som turnerer et digert arsenal av mytologiske, litterære, historiske, religiøse, pseudofilosofiske og mystiske referanser og bilder.
          Gudinnerapporter
          Ofte er dette jeget opptatt av å etterprøve grensene mellom natur og tanke, eller mellom dødelighet og udødelighet, og tydeligst blir denne tematikken i en rekke fine “Gudinnerapporter”. I disse som ellers gjelder det at Wardenær er best når hun slipper hele rabalderet løs på
          én gang, og svakest når språkbildene enten blir for kompakte eller for lettvinte, kort sagt når den lyriske impulsen går på tomgang. Det gjør den heldigvis ikke så ofte i denne samlingen, som i det hele tatt er svært god, og som gjør Torild Wardenærs forfatterskap enda viktigere. Se bare på Wardenærs 13. og siste “gudinnerapport”:
          Gudinnerapport XIII
          Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg som om jeg skulle ha orakelnytt å melde, som om jeg skulle ha løsenordet i min munn. Men det jeg sier er usant, og tvilsom tungetale. Tilgi meg, hva vet vel jeg om livet som du bærer så vakkert med deg og som du lar falle fra skuldrene som årstider? Jeg angrer, rømmer; driver rundt i underskogen, er besatt av mitt eget liv. Jeg snakker til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg tier omsider, men jeg lengter etter alt.



          SINDRE EKRHEIM: "Slående og gåtefullt" BERGENS TIDENDE 31.03.01
          De rytmiske diktene i Titanporten glir mellom det beherskede og det ukontrollerbare.En god del dikt i denne samlingen bærer samme tittel, men er ordnet etter stigende nummer. Det får en til å lure: Hvorfor trangen til å nummerere? Numrene mangler jo helt varhet overfor det skjellsettende og egenartede. Men, på den annen side, tvinger tallene diktene inn i et system som skiller dem fra hverandre og skaffer oss oversikt, makt og kontroll. ”Jeg sitter i tronsalen,/forfremmet/teller dagene/teller fingrene/teller alt de har tatt i:/tyll, utallige fremmede/en død vandrefalk,” som det heter i samlingens andre dikt. Men fordi tallene ikke kjenner hva de står for, er den systematiske kontrollen bare tilsynelatende, fernissaktig.
          Systemer spiller altså en viss rolle i diktene, i overflatene dukker det stadig opp referanser til bokholderi, lovverk, tall, opptelling, registrering.
          Parallelt virker det også som om Wardenær skriver om systemer hinsides de strengt formelle. Utenfor systemene fines stadig nye ikke-formelle systemer, slik er også kroppen et aggregat av ulike og motstridende systemer. Diktene selv er de første til å bryte den ordenen de er satt inn i. Diktet ”Inni en mandel” – hvor den buddhistiske tanken om at en kan skue en hel verden i en bønne spiller med-beveger seg fra mandelkjernen til verdensaltet. Diktet forteller også hvordan systemene er foldet inn i hverandre: ”Inni en mandel/hvitt mandelstoff/ Utenpå ilske/et grønt skimmer/ Inni et skambitt minne/ to eller flere hele...”
          Wardenær viser frem en verden som er preget av noe så sjeldent i norsk lyrikk som rikdom, energi og overskudd. Det betyr ikke at verden er ufarlig, kanskje bare at jeget i disse diktene ikke nekter seg noe, men får vokse med grådig appetitt. I diktene som bærer titlene Gudinnerapport I-XIII er jeget nettopp en gudinne, halvt menneske, halvt gud. Språklig innlemmes verden i så sterk grad at grensen mellom det indre og ytre blir drastisk truet, en blir hele tiden i stuss om hvorvidt det er noe menneskelig som taler.
          Diktene kan altså romme det meste. Diktet ”Retning”, som tar utgangspunkt i et bilkjørende jeg som rører seg fra øst mot vest, underordner kjøreretningen til fordel for den metaforiske utvidelsen av verden. Kjøreretningen blir da uviss. Eller retningen går ikke utelukkende fra øst mot vest, men gjennom språket: ”skogen/ brer seg som en himmel, bilen gynger og nyter jeg egentlig tillit? Jeg oversetter fra/duft til språk, fra snø til sult og jeg gjør det gratis...” vi vet ikke hvor dette fører. Vi vet ikke hvor Titanporten fører, men Zevs’ opprørske titaner ble iallfall nedstyrtet til underverdenen. Kanskje suger diktene sterkt på de sovende verdener, situert langt fra den våkne tilværelsens klarhet.
          Gjennom frapperende metaforer, litterære allusjoner, og linjer med evne til å inntegne en hel verden, spinner Wardenær en poetisk vev som gjør fortolkning vanskelig, men som bevarer det gåtefulle intakt.

           

           

          Paradiseffekten

          CECILIE SCHRAM HOEL: MELLOM HIMMEL OG JORD
          DAGSAVISEN 11. FEBRUAR 2004

          Underlige, rike, forstandige og følsomme dikt med en egenartet skjønnhet.

          Å åpne en bok av lyrikeren Torild Wardenær er som å åpne en port inn til et svimlende mystisk og fremmed, men likevel kjent landskap. Så også i årets samling, som har tittelen ”Paradiseffekten”, en talende innskrift for det himmelvendte perspektivet i alle ordets betydninger, men samtidig for dets rake motsetning som rommer de helt nære og konkrete ting. I dette punktet av et paradoks bryter det fram rike, bølgende dikt med en egenartet skjønnhet, sunget inn i sine rytmer og klanger av et suverent, styrende intellekt. Med en glitrende billedfylde som favner så vidt forskjellige sfærer som luftig kosmos og ”denne grove, materielle verden” via religiøse og mytiske elementer, intime kroppslige motiver og bilder hentet fra natur, kultur og politikk, skaper poeten en uforutsigbar og vidløftig konstruksjon som krever sitt av leseren, men gir i fullt monn tilbake.

          For her er dikt som taler til sinnet og fyller hjertet samtidig. Sentrale, eksistensielle temaer som kjærlighet, liv og død og mer filosofiske emner som tid og språk blir både rasjonelt og følsomt satt under lupen, undersøkt og skrevet suggererende fram. Det skjer i et utfordrende, men likevel fritt og utvungent språk som svinger fra enkle, sanselige hverdagsord til utsøkt, dristig metaforikk, latinske begreper og tørre, vitenskapelige termer:

          ”Mellom oss flyter en spiritus sanctus/leder alt inn i sin omkrets, inn i sin frie rotasjon/legger en hostie i munnene våre/innsetter oss til salto og mortale og/til et liv i virkelighetens skinn”.

          I spenningsfeltet mellom det saklige og fantasifulle, kjølige og ømme, sikre og usikre finner diktene sin ekspanderende form. Som en ledetråd inn til dette fascinerende landskapet kunne man kanskje, ved bokens egne uttrykk, si at subjektet beveger seg mellom fysikk og metafysikk: Lov og Mirakel. Det er en sammensatt, vidåpen verden hvor det lyriske jeg tvilende og søkende kan drive ”nomadisk omkring” med sin forstand, sitt lysende originale blikk, sine visjoner og ikke minst en sårbarhet:

          ”For å unngå lammelse reiser jeg meg og går litt omkring i det verdenslignende habitatet,/holder en enkel tale, sirer frimodig: ’Vær ikke redd for å gå for langt. Vi er innlemmet i alle/tings teori, eksakt og vidunderlig’//Ordene ser ut til å ha en spesiell innflytelse og autoritet, for grunnen beveger seg nesten7umerkelig under oss. Du beveger deg også, og snart omgås vi og et slags gudspunkt tar til/å lyse svakt mellom kroppene våre. Det kamuflerer seg som en liten lanterne, og de små7båtene er allerede på vei ut til oss og gleden begynner å fryde seg over gleden.”

          Som leser fryder man seg over gleden ved å få inngang til Torild Wardenærs usedvanlige poetiske univers. Hvis ord kan gi en paradiseffekt skjer det nettopp vakkert, urovekkende, sjenerøst og gåtefullt her.

          GUNNHILD ØYEHAUG: BASKETAK MED ELEMENT OG TEIKN
          MORGENBLADET 20. FEBRUAR 2004

          Du er hermed oppmoda om å utsette deg for Paradiseffekten.

          "Torild Wardenærs poesi er ein markant og særeigen stad i den norske samtidslyrikken. Eirik Vassenden plasserer henne blant «de ubeherskede», når han i Vagant (2/3 2001) deler norsk poesi inn i to: dei beherska og dei ubeherska. Blant dei «beherska» finn vi slike som Geir Gulliksen, Torunn Borge, Markus Midré, og blant dei ubeherska slike som Øyvind Berg, Espen Stueland, Kristine Næss, og altså Torild Wardenær. Det som ifylgje Vassenden kjenneteiknar dei ubeherska i høve til dei som beherskar seg, er ei bestemt biletdanning, ein viss ekspansjon eller eskalering av det biletlege i dikta: bilete blir dynga på bilete, eller enkelte bilete blir utvida og utvida (sjå artikkelen for ei meir nyansert framstilling av saka).

          Stort spenn.

          Om vi lausriv omgrepsparet «beherskelse/ubeherskelse» frå klassifiseringssamanhengen, kunne vi elles godt nytte det som ein inngang til ei viss tematisk linje i Wardenærs poesi. I årets diktsamling, Paradiseffekten, finn vi til dømes dette biletet: «og når jeg skritter opp det lille landfaste arealet/ løser virkelighetens beryktede kontinenter seg fra hverandre/ de forskyver seg umerkelig i alle retninger og jeg holder imot så godt jeg kan/ med femtito kilo) som prøver å halde saman kontinent som glir frå kvarandre, er symptomatisk for ein poesi som krinsar kring dette nesten uuthaldelege – men også euforiske – møtet mellom det vesle (mennesket, forstanden) og det umåtelege, enorme; verda, røyndomen, eller «universet, verdensaksen, opprinnelsens natt, urstoffet, livsprinsippet, det evige livet, kjønnsdriften, åndskraften osv», som det heiter i diktet «Hver dag er det noen å takke».
          Tittelen Paradiseffekten har også eit slikt spenn i seg, om ein til dømes les komponenten «paradis» som den staden vi (ifylgje ymse kjelder) er på veg mot, altså som eit mål, eller ei retning mot noko enno uoppfylt, opp mot komponenten «effekten» som vanlegvis peikar mot noko som er eit resultat av noko, ein verknad (av ei allereie eksisterande, eller uttømt, kraft). Slik lese blir paradiseffekten ein verknad av noko som enno ikkje har byrja verke, og vi er plasserte i eit twilight, i eit «anten–og», eit «både–eller» av tid og ikkje-tid, noko reelt (ein effekt) og noko irreelt (eit paradis) – i, men samstundes utanfor.

          Fandenivoldsk .

          Det nærmar seg ei endetid i Paradiseffekten, eller det er noko som er i ferd med å gi tapt, eller i ferd med å ta seg saman igjen og overleve, både for det mikrokosmiske eg’et og for historia: «Disse gammeldagse våpen!/ Vi ler overbærende av dem/ ha, slynger og katapulter og ildkuler./ Men/ de treffer og treffer, hjertet og hjernens mørke steder/ og alt smuldrer, bygges på nytt, smuldrer igjen og/ hele det enogtyvende århundre larmer som et lite helvete rundt oss».
          Eg’et opptrer innimellom om lag som ei visjonær volve som ser korleis det skal gå med oss. Men i motsetnad til Voluspàs volve som ser «opp ho koma/ andre gongen/ jord or havet/ atter grønkledd», som i ein sikker visjon, er visjonane til Paradiseffekten splitta av ein gjennomgåande tvil, eller eit slags sorgmuntert håp. I diktet «Døden er i fullt utbrudd igjen», teiknar ho til dømes eit sterkt og nesten sårt-komisk bilete: ho skriv fram «døden» som ståk, larm («døden er i fullt utbrudd igjen/ støyer mer enn en internasjonal kongress, mer enn ettermiddagstrafikken gjennom hovedstedene»), og denne «dødens lyd» treffer oss, «den treffer mellomgolvet og det sårbare angina-punktet og/ drønn etter drønn ruller over hagene der vi har søkt ly og gjemmer på litt lys overst i/ ganene, puster gjennom neseborene til saltvann og kaprifolium blander seg, ennå så søtt og så skarpt, og ørene er vendt mot verdens klare frekvenser og/ stemmene våre, på sitt beste, kan måles nesten like opp mot dødens decibel». Og her vi har søkt ly og det viser seg at våre levande stemmer likevel kan ta til motmæle, råkast vi, i diktets slutt, av ein gjenkjenneleg tvil: «Men øyet flakker, skal vi sette all motlyd til, nå eller senere/ skal vi eller skal vi ikke våge alt, i ett eneste stort kontentum».
          Halv-staden, tvilen, og det nesten fandenivoldske smilet i dette diktet viser seg særleg i ordet «kontentum», som tyder «lydkulisse til film, skodespel el.l.» (i fylgje ordboka mi). Vi kunne lese det nærmast som ein teatralsk «aside» – «psst, vi er inne i eit dikt, livet her er ikkje heilt verkeleg» – eller vi kunne lese det i samband med diktet der eg’et, rettare sagt vi’et, betraktar eit måleri av Vermeer, der det ser ut til at betraktaren har hatt ein slags epifani i møtet med biletleggjeringa av menneske (som gjer ein i stand til å sjå eitt som alle og alle som eitt, abstrahert, oppsummert, tidlaust men konkret): «og vi ser bare oss selv gjennom dem, ser alt slik det er:/ vår uskyld, vår gjennomskinnelige hud, øyne som kull, munnenes røde kjøtt». Lydkulisse-biletet blir eit slikt punkt i diktet som skaper det oppsummerande, abstraherande perspektivet; vi er dei som i ei viss tid av tida lagar lydkulissen til den filmen som er livet.

          Lettar trykket. Språkføringa til Wardenær er ofte lett, av og til humoristisk, enkle setningar brytast mot myldrande oppramsingar og nærmast barokke setningskonstruksjonar, og speglar på sett og vis eg’et i eitt av dikta, som ser seg hamna i eit «basketak med element og tegn» – det er kaos og stringens på same tid. Innimellom kan denne vridande og vendande (til dømes: «Verden er et falsum, sies det fra mondent hold, men så kommer tvilen») og sterkt registrerande diskursen legge seg som ei hinne kring dikta, og innimellom er visjonane lukka. Samstundes er det ofte nett dette – det tilnærma lik «snakkande», og nesten absurd registrerande – som lettar trykket i dikta, som når det i eitt dikt heiter at «Vi skritter over stein, strå, gress, kvarts og gneis». Det mellom-stad-aktige, flytande, blir av og til brått stansa, eller fokusert, i klare, sanselege bilete: «I hjertet blomstrer gras og meldestokk, tett/ i tett drysser det gjennom flere kammer av fnokker og frø./ En spurveflokk vagler seg på aorta, in memoriam våre flyvetimer/ in memoriam fugleordenens fjærlette løfte./ De spiser og spiser hundre ganger sin egen vekt.»
          I slike stunder er Paradiseffekten på sitt sterkaste, og markerer seg som noko av det du absolutt bør utsette deg for i år.


          MARIANN ENGE: SANSELIGE OG REFLEKTERENDE DIKT
          AFTENPOSTEN 24. FEBRUAR 2004

          Ny sterk diktsamling fra Torild Wardenær sørger for en god start på poesiåret 2004.

          Siden hun debuterte med diktsamlingen "I pionértiden" i 1994, har Torild Wardenær markert seg som en svært interessant og særegen poet.
          Hennes nye diktsamling fremstår som en sterk videreføring av forfatterskapet, hvor hun videreutvikler den prosalyriske stilen fra tidligere samlinger.

          Det er en nytelse å lese Wardenærs lange, rytmiske, sanselige setninger. Samtidig virker samlingen også intellektuelt utfordrende og stimulerende, ikke bare på grunn av den språklige kompleksiteten som preger boken, men også som følge av Wardenærs behandling av eksistensielle, mytologiske og filosofiske tema.

          Begjær og lengsel Sentralt i samlingen står et jeg som fremstår nærmest som besatt av verden, av tingene, naturen, den menneskelige eksistensen, men som også er svært opptatt av overskridelsen av den fysiske virkeligheten: "kan / ikke få nok av øyeblikket som flommer over av lavendel og kull / kan ikke få nok av tarmenes naturlige bevegelser, av lin, arabiske netter / sammenlikningen av den fysiske verden med himmelens rike".

          Her er det fysiske begjæret beskrevet, men også lengselen etter udødelighet: "Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap og / også bli besatt av alle de liv som til nå er gått med."

          Antikrigsdikt

          Enkelte steder i denne samlingen skriver Wardenær om krigen, men ettersom den settes i et større perspektiv som "krigsgny og elementenes kaos", virker disse diktene mer eksistensielle og etiske enn egentlig politiske.

          Uansett er diktet "Kubber daggerter huggerter" et av de mest effektive antikrigsdiktene jeg har lest. Det består ganske enkelt av oppramsing av ulike typer våpen, moderne og forhistoriske om hverandre, kombinert med en oppramsing av en rekke mer eller mindre kjente navn på kroppsdeler:

          "halsarterien, / kraniehulen, portvenen, Merkels skive, jomfruhinnen, visdomstennene, undertungekjertelen, kremastermuskelen, tårebenet, sinusknuten, / tarmbeinslendemuskelen, regnbuehinnen".

          Formelt sett nærmer Wardenærs dikt seg tidvis det essayistiske, med en utpreget reflekterende og selvreflekterende stil, men samtidig gir "Paradiseffekten" et svært besvergende inntrykk, med en skrift preget av oppramsing og gjentakelser. Ikke minst er det at samtlige dikttitler består av gjentakelser av diktenes førstelinjer, med på å gi samlingen som helhet et noe mer besvergende preg enn tidligere.

          Selv om Wardenær skriver tydelig avgrensede enkeltdikt, er ikke dette tekster som hviler i poetisk selvtilstrekkelighet - de gir snarere inntrykk av å ville strekke seg ut over seg selv. "Paradiseffekten" er en vital og overskuddspreget bok fra en sterk og risikovillig forfatter.

          ARNE HUGO STØLAN: POESI FOR NOMADER
          VG 5. MARS 2004

          Om paradiset synes fjernt, kan man i det minste jakte etter mulige effekter av denne vanskelig tilgjengelige tilstanden, med ordenes hjelp og kanskje avmakt.
           
          Torild Wardenærs nye dikt kan bl.a. leses som personlig-strategiske undersøkelser av forholdet mellom det profane og sakrale, i en tidsalder med årlig styring, våpengny og knuste kalendere.
           
          Originalt og utfordrende knytter hun hverdagssituasjoner med tanker og følelser, evighetslengsler og sjelekval, og lar assosiasjonene løpe. Resultatet er plastiske, uforutsigelige dikt som avslører uante sammenhenger og inngir håp. Sentralt står kjærlighetskraften og en modig vilje til hengivelse og integrasjon, til å «være en helt alminnelig elskende», selv når krigen raser og dommedagsprofetiene yngler. Av og til har Wardenær for mye på hjertet. Da blir tonen pludrete, referansene litt tilfeldige og diktene som helhet for løse i fisken. Like fullt er «Paradiseffekten» en modig, tankevekkende og godt gjennomført diktsamling.


          HELGE TORVUND: PARADISEFFEKTEN
          DAGBLADET 8. MARS 2004

           Med stor spennvidde slår Wardenær ut sine komplekse språkfangarar.

          Alt tittelen «Paradiseffekten» viser oss vesentlege ting ved Torild Wardenærs prosjekt. Ho er god til å skapa nye ord, og til å få gamle ord til å gje frå seg nye verknader. Men det er ofte mangetydig det ho peikar på.

          Her får me ein peikepinn i retning av det utopiske. Kva verknad har det at me føresteller oss eit paradis? Og tittelen som heilskap gjev assosiasjonar i retning av sommerfugleffekten, og eit oppgjer med den naturvitskapelege årsak-verknad tenkinga.

          Burlesk glede
          Det er ikkje utypisk at Wardenær blandar saman mytiske eller litt pompøse ord frå ekstatiske område med begrep frå tørre vitskapelege analysespråk. Effekten er ofte auka spenning og ei burlesk glede over språklege mulegheiter.

          Som i den førre samlinga, «Titanporten», møter me eit språk fylt opp av alle moglege informasjonsområde og nivå. Og dette kan vel også kallast ein trend i norsk lyrikk, med andre representantar som Espen Stueland og Inger Elisabeth Hansen. Postmodernistisk er alle område av menneskeleg erfaring sidestilte som tema og material for kunsten. Og der ein ser på sidestillinga som ein interessant sjokkverknad og overraskingseffekt i seg sjølv. Problemet er at diktet kan verta overlessa og truga med å bryta saman under vekta av sine mange sprikande bilete. Desse poetane ser ikkje ut til å vera skræmde av det ein litt flåsete kunne kalla Vindtorn-syndromet. Sjølv ikkje det pompøse ryggjer Wardenær tilbake for, og kvifor skulle ho det?

          Frittflytende
          Ho skriv forførande vakkert og står fram med omfattande kunnskap som fell naturleg inn i den forundrande og forvirrande diktveven. Men der andre som blandar saman mange områder, som dei siste diktsamlingane til Georg Johannesen og Robert Bly, har eit stramt grep om den ytre forma, er Wardenær frittflytande og frodig. Problemet er at teksten i så stor grad kan verta verande språk, og tråden til det den peikar på, vert klipt av: «Jeg opererer mitt eget hjerte etter plansjene i de gamle anatomibøkene. Det blir et søl som ventet.» Sjølv med Emily Dickinson i minne, vert dette ein leik for leikens skyld, og det kan ein trøytna av etter ei stund.

          Men Wardenær balanserer oftast det lettvinte med medrivande linjer fylte av underliggjande alvor, og skapar då tekstar som det er ein lyst å lesa samstundes som det mørke underlaget slår gjennom og fargar veven

          JAN INGE SØRBØ: I FINT POETISK SVEV
          STAVANGER AFTENBLAD 10. MARS 2004

          En ny manifestasjon av lyrisk krafT

          Torild Wardenær har greidd det igjen. Ti år etter debuten med I pionértiden har ho levert ei strålande diktsamling – ettertenksom og lidenskapeleg, kjøleg og varm på ei og same tid. Det er nettopp denne ubesværa rørsla mellom heilt motsette ting som er hovudprinsippet i desse dikta. I halvt forteljande, ofte prosa-liknende dikt spring ho heilt umerkeleg frå eit forestillingsområde til det motsette, fører saman bilete som vi elles held langt frå kvarandre.

          Poesien fungerer for henne som eit middel ti å vakne opp:

          ”Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle somrenes gulloblater i munnen/og villig gi oss selv tilbake til jorden i gave”

          medvitet om døden intensivere; det er ei gammal innsikt, men her får den nye bilete og klangar. Det same skjer når ho tek i bruk det religiøse språket, noko som ofte skjer i denne boka. Det flyt ”en spriritus sanctus” mellom personane i dikta, som ”innsetter oss til salto og mortale”,og den Heilag Andens verknad er at ”en spurveflokk vagler seg på aorta”, og gras og meldestokk veks i hjarta. Det er igjen typisk Wardenær: å føra saman anatomisk, biologisk or ornitologisk språk med bilete frå trusvedkjenning og tradisjonell fuglesymbolikk (fugl som oppstode). I andre dikt er det tallrekkene som fungerer som den kjølege fornuftens språk, og ho går med eleganse frå refleksjonar over tallet null til apokalyptikkens gåter.

          Det diktet som kanskje gjer aller sterkast inntrykk, stiller heilt nake mot kvarandre ei rekkje våpensorter og ei rekkje anatomiske organ. ”Kubber daggerter huggerter hakker revolvere” osv. står mot ”stemmespalten, lærhuden, lymfeknuter, kapillærsløyfer” osv. lesaren forstår kor mykje det er i eit einaste menneske som blir øydelagt når eit av dese tallause våpna blir teke i bruk. Diktet seier sjølv ingenting om dete; det inneheld utelukkande substantiv, og let lesaren sjølv kombinera dei to utsnitta av det verkelege. Det er eit dikt til å hyla av, i si kjølege opprekning av destruksjonskunnskap, spela inn mot den sårbare menneskekroppen.

          Det finst også vakre dikt om kjærleik – om uskyld som ”blafrer opp igjen, setter oss begge i umiddelbar lue, i øyeblikkelig forening”. Det er så mange ting som blir sett i umiddelbar forening i denne samlinga: dei helt ulike kunnskapsfelta som blir sette saman, ytterpunkta liv og død, lidenskap og forgjengelegdom, språkets nære og kjende ting med dei ytterste og ukjede. Og heile tida den lette, netthendte rørsla frå det eine til det andre, med ei røyst som maktar å gjera det heile truverdig, ja nesten sannsynleg som livsoppleving. ”Forstanden er en plageånd”, heitar eit av dikta. Men dikta løyser seg suverent frå denne plageånda, og set oss i flukt, oppover mot paradiseffekter, innover mot gulloblatar, nedover mot våpenhelvetet, til endetid og tilbake til ”en begynnelsesløs tid”.

          Det er berre flott og gjennomført gjort.

          TOM EGIL HVERVEN: DRISTIG OM DØDEN
          NRK P2 11. MARS 2004

          - Torild Wardenærs diktsamling ”Paradiseffekten” er en solid start på lyrikkåret 2004, mener Boktilsynets kritiker, Tom Egil Hverven. Han sier at av de diktsamlingene han har lest de siste to årene, er ”Paradiseffekten” en av de dristigste.

          Torild Wardenær debuterte for 10 år siden og ble raskt en av de mest markante norske lyrikerne.

          Liv og død
          - Vi svever mellom liv og død heter det i samlinga. Det er den usikkerheten og tvetydigheten om vårt forhold til døden hun holder fast ved. Jeg mener også at Wardenær framfører en samtidskritikk av medie- og livsstilsamfunnet hvor alt kan løses, og livet bare er her og nå. Wardenærs samling minner blant annet om at døden ikke bare er et ikke-sted i enden av våre egne liv – men noe vi har rundt oss hele tida – i en syklus som går og går. Dette får hun fram på en foruroligende måte.

          PÅL GITMARK ERIKSEN: VI HAR KANSKJE SOVET OSS GJENNOM LIVET
          FÆDRELANDSVENNEN 12. MARS

          Grep om leseren fra første linje.

          Paradiseffekten , Torild Wardenærs sjette diktsamling, handler ikke så mye om paradis som det trykket som oppstår ved en forestilling om et paradis. Drømmen om det himmelske har blitt en form for villfarelse; som når en ”korsmesse vever og vever mitt eneste plagg” og ”jeg svøper meg så lett og så tett at bare døden kan spjære”. Det finnes derfor også et opprør mot det paradisiske i denne samlingen: ”jeg venter meg ingenting/ikke lykke, ikke å forstå evigheten”. På sett og vis er det like mye apokalypsen som paradiset som utgjør resonansbunnen her, men at noe skal kunne erstatte verden slik vi kjenner den, virker utenkelig og blir forbundet med galskap: ”jeg kan hva tid som helst bli grepet av en udødelighetens galskap”.

          Allerede fra førte linje, ”Vi har kanskje sovet oss gjennom livet”, har Wardenær grep om leseren. Det er en akutt fortellerstemme her. Og den må vi høre på: ”Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle sommerens gulloblater i munnen/villig gi oss selv tilbake til jorden i gave/ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss/de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og/fra offerets høyeste punkt/skal svarttrosten, uten en flekka v synd/synge og synge.”

          Torild Wardenær kan knapt kalles noen naturpoet. Hennes mange referanser til dyre-og plantelivet bærer snarere preg av en vitenskapelig distanse, som en slags fenomener man undersøker uten egentlig å ville være på parti med dem a la Francis Ponge. Referansene gir uansett en effekt av en svevende, nesten ekstatisk registrerende dikterstemme. Jeget som opererer i disse diktene har øyne og ører for slike ting som ”sprukne bær”, stillheten etter jordedderkoppene” eller ”en hvit ibis over minefeltet”. Kort sagt en verden som ”strutter av liv”. Paradiseffekten kan derfor også leses som en hyllest til livet. At forfatteren velger seg fenomener med en skal vi si naturlig poesi i seg - så som ”albusneglens sykluser og ”frø fra vikker og tiggersoleier”- er ok. Faren er naturligvis at sneglen og blomstene blir redusert til bruksgjenstander i dikt, mer enn å bli tilskrevet en poesi i seg selv (slik det også gjelder benevnelsen av ”nattpåfugløyesommerfuglens syklus” og ”Kristi blodsdråpe”). Torild Wardenær skriver uansett med stor forståelse, og hun kan vanskelig oppfattes som bastant. Med dikttitler som ”forstanden er en plageånd” og ”jeg faller ut og inn av min egen sjel” nærmer forfatteren seg det selvironiske. Dikterjeget fremstår derfor som både sprekt og vittig, og kan tillate seg uttalelser som ”Jeg lever i denne begynnelsesløse tiden” eller ”Disse gammeldagse våpen” Titlene i diktsamlingen er forresten ofte som små dikt i seg selv, og er med på å løfte hvert enkelt dikt.

          I Paradiseffekten blir altså naturen et bilde på det jordiske liv slik det allerede fungerer uten paradis, som noe vidunderlig i seg selv: ”jeg vil ikke gå glipp av (…) skjærenes elleville lek under den enorme vårhimmelen”. Slik avslører også Wardenær paradisforestillingen som avhengig av det jordiske. Og det gjør hun på en elegant, interessant og forståelsesfull måte.

          LIV RIISER: DIKT I TRASS OG TRO
          VÅRT LAND: 21. MAI 2004

          Torild Wardenærs lyrikk kan minne om Henrik Wergelands. Hun har det samme grenseoverskridende forhold til språket, benytter de samme lange diktlinjene, og deler hans trassige tro på diktets muligheter. Og som Wergeland krever hun en viss innsats av leseren.

          Å være poet er en marginal virksomhet, et slags undergrunnsuttrykk i vår kultur, sa hun i et intervju med Vårt Land tidligere i år. I en artikkel på nettstedet ”nypoesi.net”, definerer hun sin dikteriske virkelighet som ”å tøye lengdegradene, å trekke og trekke som om hjertet skulle briste.” Det er akkurat det hun gjør i sin diktning.

          Frimodig

          Å være poet kan være en sisyfoslignende aktivitet, sier hun også – eller ”et kjærlighetsarbeid av dimensjoner”. Som leser fornemmer jeg begge disse sidene ved hennes skrivekunst. Og jeg lar meg påvirke av den frimodigheten hun går med til sitt verk. I norsk lyrikk nå har Torild Wardenær en selvbevissthet på språkets og diktets vegne som er både sjelden og befriende. Hun skal ikke, som Wergeland, vekke en nasjon. Men hun vil vekke vår språklige årvåkenhet mot det hun kaller den ”verdensomspennende høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner”.

          ”… finn en motlyd og styr den unna7satelitter og missiler”, sier hun i det samme diktet - og det er vanskelig å la være å tenke på Wergelands ”Sandhedens Armé”: ”Fremad dog, I usle Rader!/Hær av Ord!” ”Jeg ser gjennom obsidianglass”, heter Wardenærs dikt, og er nok et eksempel på Wergeland-slektskapet. Ord og begreper hentes fra vidt forskjellige og ”ikke-lyriske” områder av språket. Som Wergeland kan hun med fordel leses med et oppslagsverk for hånden.

          Det betyr ikke at hun er vanskelig. Med sine lange diktlinjer og prosalignende språk er hun lett å følge, om en bare er villig til å være med på svingene fra undertungekjertler, bregnesporer og kyrillisk språk, til månens avsider, slaget ved Vadimosjøen og lyset i Vermeers bilder. Med en akrobats mot kaster hun seg mellom språklige nivåer, og med skjelvende hjerte griper hun etter stjernene. ”For kroppen har slitt seg igjen”, sier hun et sted – ”er lastet med hjernemasse, kalk og galle/den flyter til lands og til vanns mot verdens utkanter og/sult tvinger meg til å spise stjerner./Jeg eter dem rå”.

          Appetitt

          Appetittengår igjen i diktene hennes. Tekstene er glupske, viltre og nysgjerrige. Vår tid på jorda er kort, vil hun minne om, likevel tilhører vi evigheten. Og kanskje skal vi ”våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle somrenes gulloblater i munnen”, og spørre oss om vi har sovet oss gjennom livet,” flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet”. Kanskje ligger fremtiden foran oss.

          Torild Wardenær omgås den religiøse virkeligheten med en selvfølgelighet som ikke er hverdagsvare, ikke engang i kirkelig sammenheng. I diktet ”mellom oss flyter en spiritus sanctus”, leverer hun en helligåndstekst som sier mer enn mang en teologisk utredning. Og i diktet ”idet jeg tenner et lys for meg selv og N og G og R”, beskriver hun i én bevegelse det mange vil kalle den åndelige lengsel i vår tid – ”som en ettersykdom”. Gud ser og hører alt, konstaterer hun, ”men han sier det ikke til noen”.

          Slike innspill fra en religiøs forestillingskrets er ikke uvanlig i nyere norsk lyrikk. Det uvanlige her, er at den religiøse livsopplevelsen gjennomsyrer hele diktsamlingen. Det ville være galt å kalle dette kristne dikt, likevel er det sjelden å møte så mye tro og fortrøstning. En trassig tro er det, uttrykt – og så menn også skapt – i det språket hun meisler ut for å bære virkeligheten.

          ”… men jeg er nok for lett og/spør nok om så altfor mye når jeg ber om bare ett mirakel til”, skriver hun i ett av diktene. Hun vet at hun ikke har mye å stille opp ”med femtito kilo, med velsignelsesformularer og løfter”, men ber likevel: ”gjør min sjel vakker”. Diktene i Paradiseffekten kan tyde på at hun er blitt bønnhørt.

           

          PSI

            ARNE HUGO STØLAN: HERFRA TIL STJERNENE
            VG 18. mars 2007

            Torild Wardenærs prosjekt er unikt i den norske samtidspoesien.

            Og takk for det! Hennes ferske diktsamling er en ny oppvisning i billedmessig og tematisk fantasi, ord-og setningskunst, og alvorlig-humoristisk lekenhet. Alt innskrevet i et dikterisk univers som rekker herfra og til stjernene. Lekenheten ligger ikke minst i de tematiske krysskoblingene, som hos Wardenær uttrykker seg snart som absurdkomiske opptrinn, snart i undertoner og strenger som med ett slag kommer til overflaten og avslører et jordnært alvor. Det kan være kjærlighetens misforståtte, men ennå ikke oppbrukte muligheter, eller menneskets "umulige" utfordring i å skulle fatte seg selv, naturen (med mineralriket,planteriket, dyreriket) kjærligheten og stjernehimmelen i én og samme fellesbevissthet. Tittelen kan bl.a. forstås i en slik sammenheng. Psi er det greske alfabetets 23.bokstav, men også "femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt", sier forfatteren i et dikt mot slutten av samlingen. Dette kunne blitt veldig pretensiøst om det ikke var for Wardenærs særegne språklige fantasi, som kan trylle fram Don Quijote-aktig komikk, barokke situasjonsskildringer og direkte, nakne meddelelser. Kjedelig blir det aldri. I sentrum står et dikterjeg som knapt er noen situasjonens herre (eller dame), men som redder seg godt videre. Om også vårt slektsledd bærer forgjengelighetens vannmerke, og om språket og diktet er "arvestykker", som forfatteren kaller dem, så finnes det tydeligvis uendelige muligheter i endeligheten.

            ERIK LODÉN: PSI, POESI OG KJÆRLIGHETENS GÆRNINGER
            STAVANGER AFTENBLAD 24. APRIL 2007

            Symbol: Dette er ikke bare poesi, men også "psi" – et post scriptum til Torild Wardenærs (f. 1951, deb.1994) to foregående samlinger innledet av lyden "ps", den nest siste bokstaven i det greske alfabetet, og et velkjent symbol i flere vitenskaper. Wardenær viderefører sin særegne miks av vitenskap og lidenskap i uventede blandingsforhold. Dette er vakre og veltalende prosadikt som insisterer på å orientere seg i en flertydig verden ved intuisjonens hjelp og strekker seg mot "et øyeblikks absolutt gehør". Det arter seg som en serie nummererte "arvestykker" (som noe i grenselandet mellom genetikk, etikk og estetikk): Det er en illusjonsløs og allusjonsrik samtale med de døde og de levende. Her finner vi både "metafysiske ekskursjoner" og tekster oppkalt etter Kierkegaards "Kjærlighedens Gjerninger".

            Gærninger: Wardenærs elskende tilhører derimot utvilsomt kjærlighetens gærninger – de som har mot til å elske, på tross av tvil og avstand. Noe av den samme romantiske selvtilliten ansikt til ansikt med uvissheten utviser poeten på diktets og egne vegne: "Gjør diktet helt hjemløst for at det først skal kunne streife langt og deretter fortelle en verdenshistorie () diktet skal, med sin naive kurtise, langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet."

            KIRSTI MATHILDE THORHEIM: ATOMDANSENS POET
            DAG OG TID 16. MARS 2007

            Torild Wardenærs diktsamling er grensesprengjande.

            Utforskande, vilt og tankeutvidande. Mellom naturvitskap og draum held den særeigne poetiske røysta til Torild Wardenær oss endå ein gong i age, som i den førre boka, Paradiseffekten. Men etter mitt syn tek ho med denne eit nær sagt kvantesprang i leikande mot, biletrikdom og tankekraft, mellom det ekspanderande og det fortetta. Ikkje det at tekstane lett let seg fatte med forstanden. Eg manglar så mange av referansane til dette eksistenstyngde, kosmiske, profetiske universet ho så myndig og sjølvsagt manar fram. Og likevel vil eg vere der. Eg vil vere i desse svingningane mellom fysiske formlar og kjærleikens gjerningar. Eg vil følgje henne ut i dei ytste galaksane og ned til den minste art på jorda. Språket og tanken skal utfordrast så mykje at eg får gløtt inn i meiningsskapande rom.

            Ei kosmisk erkjenning

            Alt tittelen på boka, Psi,varslar noko grensesprengjande, dette forunderlege symbolet, subatomet i kvantelæra, eller "femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt", og "bølgen som får himmel og jord til frivillig å skifte plass" (s. 59), med fortolkinga til diktaren. Så er faktisk psi også nest siste bokstav i det greske alfabetet. I Wardenærs poetiske univers kan tittelen forståast som ein forfattarambisjon om å finne eit samband mellom språk og kosmisk erkjenning gjennom ein atomær storleik. I Paradiseffekten nemner Wardenær i eit dikt "stavelsen over alle stavelser, den hellige lyden OM". Eg tenkjer at med søkinga hennar etter det overskridande språket, har ho no kome fram til Psi.

            Kjærleikens siger

            Alt i det første diktet vert det presentert eit overordna tema som skal utviklast gjennom boka idet eg-et "innrømmer…at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste". Denne utsegna speglar òg ei audmjuk haldning. Men Wardenærs diktarrøyst utfaldar likevel for det meste ei suveren haldning. Fire dikt er skrivne eksplisitt over "Kjærlighetens gjerninger" med referanse til Kierkegaard (s. 54). Udøyelegskap er ei av desse "gjerningane" eller konsekvensane. Ein annan at hjartefrekvensen aukar og teiknar seg forunderleg i eit "biletdikt", som eit diagram (s.42). Dette er også døme på fleire typografiske unnatak. I det tredje kjærleiksdiktet er orda "ja" og "nei" strøydde ut over ei side på all verdsens språk, utan at eg kan kontrollere det.

            Nære og fjerne tilstandar er det Psi inneber. Wardenær tek oss mellom anna med på sju "metafysiske ekskursjonar"; manande og utprøvande utforskar ho tidsdimensjonen og tidsrøynslene; "trekker sekundenes svære oldtid i tvil" (s. 56). Særskilt meningsgjevande blir alt dette når vi legg til tre "forlatthetsprøver": "… og du blir borte for alltid mens jeg ser ut til å være i live, brekker et stykke tid fra et stykke tid som om ingenting var hendt, holder det mellom hendene et øyeblikk før jeg plutselig mister det dypt ned i en verdensrevne, men/allerede er jeg sikker på at det ikke for alltid er tapt/ allerede er jeg sikker på at arkeologene eller muldvarpene vil hegne om det." (s. 54)

            Desse felta famnar det heile; spørsmåla som smertar og lyfter oss opp i eit eksistensielt univers.

            Ein poetikk

            I den første ekskursjonen kan ein lese ein poetikk, då det vert sagt om diktet: "Jeg oppgir alt for at det skal kunne berette, og om det er aldri så stotrende hjelpeløst/lar jeg det freidig tale og vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte. / Hvis ikke, er det ikke levedyktig, hvis ikke kan du aldri se det, og det må du;…… diktet skal, med sin naive kurtise/langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften,…" Dette les eg som eit programskrift for Wardenærs diktarprosjekt totalt sett. I desse linjane bølgjar heile det forunderlege, gåtefulle diktaruniverset hennar.

            Tida, døden og språket står på spel, dimensjonar det gjeld å mane til forsoning eller overvinning "…for tiden har gått meg i blodet, men blodet er et hemmelig brorskap, slipper ingen kunnskap ut bortsett fra noen kvink, psi, klynk, hysj…" (s.20). Psi? No som ein lyd: "det er bedre enn ingenting, og jeg begynner å tvile på nødvendigheten av veltalenhet". Slike lydar er "fullt ut tilstrekkelige", vert det slege fast. Her kan ein vere kjepphøg og ta Wardenær i ei stor sjølvmotseiing,vel å merkje berre om diktaren står inne for eg-et i dikta. For hadde det vore nok med slike lydar, hadde ikkje denne boka vore noko verd. Men då hadde også eg som lesar godteke sigeren til rasjonaliteten. Det gjer eg ikkje i møte med kunsten. Påstanden er del av den refleksive sjølvgranskinga til dikt-eg-et mellom to permar.

            Ein slutt

            Denne boka er så rik og kan lesast ut frå så mange perspektiv, at ei bokmelding strekk ikkje til for å gje boka ei rettvis utlegging. Heller ikkje for å gje lesarane det totale biletet av eit slikt diktprosjekt, som at dei 41 dikta er forma som "Arvestykke", høgt heva over den materielle arven. Det er ikkje nokon som skriv slik som Torild Wardenær. Språkspranga, tankespranga og dei vågale koplingane mellom jordisk liv og kosmisk spekulasjon set seg ut over dei fleste konvensjonar og forventningar til kva ein diktar kan seie oss. Torild Wardenær greier å gje oss glede, venleik og djup erkjenning i ei og same bok.

            FARTEIN HORGAR: DIKT OG KOSMISKE HULL
            ADRESSEAVISEN 30. JULI 2007

            En uvanlig velformulert trosbekjennelse på vers som favner både tilværelsens uforklarlige metafysikk og naturvitenskapen.

            Med bare seks bøker bak seg er Torild Wardenær allerede grossist i litterære priser, og med Psi står sikkert flere for tur. Boken forholder seg til sine forløpere, Titanporten (2001) og Paradiseffekten (2004). Bare ettertiden vil vise om dette er en serie bøker der paradokset menneskets fortvilete litenhet vs. dets storslåtte allmakt utforskes. Hør bare: "Jeg kalkulerer etter beste evne, inhalerer stjerner som en flammesluker, holder inne, lar lux/etter lux virke før jeg igjen åpner munnen og slipper deler av firmamentet løs i én lang utpust". I samme positur som den eldre dikterkollega Frank Stubb Micaelsen, står hun med en fot solid plantet på jorda, og den andre sjanglende ute i galaksene.

            Slik jeg leser Wardenærs like medrivende som krevende dikt, er de et brageløft av et forsøk på å finne sin plass - og ikke minst: erobre og befeste den – i universet. Dette er dikt avlet av et skarpt og analytisk intellekt, som ikke har undertrykket emosjonene i skapelsesprosessen.



            HELGE TORVUND: DIKT OM VITSKAP, REGNSKAPSFØRARAR OG HEKSER
            DAGBLADET 11. JUNI 2007

            Tittelen «psi» viser i tillegg til den kyrilliske bokstaven med dette namnet, også til den greske bokstaven y som ofte vert nytta som eit symbol for psykologi. Når så titlane på samtlege tekstar i denne boka er kalla arvestykke og har undertitlar som «metafysiske eksursjonar», «Kjærlighetens gjerninger» og «Stjernekyndig», er me førte inn i eit utvida sinnskap der det tilsynelatande er meir opningar enn grenser for kva som kan spela med i poetens «vinglende bevegelser fra øst mot vest» som ho skriv.

            Verdsbilete

            Men for ein som har lese ein del litteratur om paginisme og naturånder og til dømes har studert den russiske psykiatrikaren Olga Kharitidi sine skrifter om sjamanistiske opplevingar og openbaringar i dei gåtefulle Altaj-fjella, er det ikkje mykje av det som står her som ikkje føyer seg fint inn i eit alternativt verdsbilete som eksisterer og veks parallelt med andre slike bilete, om ein så måtte halda seg med eit naturvitskapleg verdsbilete eller med eit meir overflatisk la-oss-unngå-å-snakke-om-kompliserte-ting bilete.

            For den som er mindre kjent med den alternative litteraturen, vil mykje av det Wardenær skriv, verka som det kjem frå «et helt fremmedartet sted», som Klassekampen skreiv om «Titanporten».

            Ein kan sjølvsagt også med hell nytta den økopsykologiske innfallsvinkelen som ein finn til dømes hjå Ervin Laszlo i bøker som «The Whispering Pond» og «The Creative Cosmos», som folk som Arne Næss har framheva som inspirerande. Og det er ikkje ofte ein lyrikar famnar inn slike modellar i dikt.

            Wardenær har med i sin poesi mange karakteristiske vendingar frå denne typen verdsbiletet: «En gammel kone med nøkler i en ring sender meg et underlig blikk,/så jeg tegner av dyr og redskaper med venstre hånd/skribler ned alt jeg kan huske med høyre» ... «for selv om jeg er et menneske er jeg også et kosmisk hull som alt forsvinner inn i, til og med lys.» Her «avmagnetiseres» og «de naturvitenskapelige lovene skramler med sine lokk, men stedets ånd er sluppet fri». Her er personar utstyrte med «septre av neonlys» og «kraften av den stilltiende månen» .... «skyver asteriks etter asteriks ut av den kalde nordlige stjernehimmelen og ned på dette arket».

            Overflatisk

            Det som forundrar meg som lesar, er likevel kor cerebralt mykje av det ho skriv til sjuande og sist er. Eller kanskje det er nettopp på grunn av hennar djupe dragning mot det logiske og rasjonelle, at ho skaper sin poesi for å oppnå både spenning og balanse.

            Men hennar omgang med ein del av desse alternative omgrepa kan verka noko overflatisk, som om ho shoppar omgrep i ulike hyller: litt systemtenking og spiritisme, litt naturvitskap og

            magisk nostalgi. Her slår mantraaktige lydar og rytmar av og til gjennom og får dei urgamle og nykjende bileta til å svinga og dansa. Og det er gjennom å blanda saman vitskaplege omgrep med det som hennar «formødrer dirigerer», at ho lagar sine vakre rørsler og sprang. Dei vert ofte konkrete, sanselege og gjenkjennelege:

            Jeg tar prøvende på en eik.

            Den gjør sollys om til sukker, begynner å knake og

            mumle og måle avstanden mellom meg og en meteorsverm.

            så kalkulerer den meg inn i banen til en flokk unge stjerner

            og jeg legger høyre hånd mot stammen og avgir løftene

            Dette minner om ei initieringsrite. Og det er samstundes noko veldig lite rituelt, litt snakkande, munnleg, ja kanskje medvite plaprande, over tonen, noko som tek dikta ut av det pompøse og landar dei som dikt av i dag. Som når ho i titteldiktet bryt ut i eit fotballpublikumsrop: «Gi meg en P!» Men sjølvsagt ikkje utan å bryta dette ned med sine karakteristiske innslag av myte og vitskap:

            «Gi meg en S! Sombrerogalaksen pyntet i infrarødt lys./Gi meg en I! Isis og Osiris, Innanna og Dumuzi.»

            Imponerer

            Men her er også openbart sterkt inspirerte tekstar som verkeleg imponerer med si kraft og sin orddans, som den «sjuende metafysiske ekskursjon» der «Sekundene legger ut sine svarte budsjett og jeg teller mine dager, ser at fjellet mørkner og/ mister overflateglansen, mister sine optiske egenskaper; diamantglans, glassglans,/ metallglans, halvmetallglans, silkeglans, porselensglans, perlemorsglans, fettglans og/ voksglans og matt og mørkner mot minnet om blåmeis og morgengry, mot Eos den/ rosenfingrede ...» og ho avsluttar igjen med å føre oss inn i den magiske tradisjonen: «jeg beveger hendene som en trollmann og (...) det praktfulle mørket trekker tiden ut av lemmene mine, trekker sekundenes/ svære oldtid i tvil.»

            Andre stader vert det litt vel forklarande, som når ho skriv «Jeg reparerer mitt karma, reiser rundt i Europa og bytter ord mot virkelighet (...) og jeg gir dem fra meg igjen, nesten gratis, for det er økonomisk teori og kvantemekanikk som til slutt skal forklare meg og betale meg tilbake til verdenssirkulasjonen.»

            Overflodshorn

            Dikta arbeider med å skapa famnande og sirkulære samanhengar: «Jeg holder alle de andre i hendene, seersker, hekser og vanlige regnskapsførere./Vi danner en sirkel rundt røtter og tjern og utmarker og byer./Vi er uglesette selvfølgelig, enfoldige.»

            Ut av denne miksen, skaper Torill Wardenær sin eigen tone, dikt etter dikt som vert eit overflodshorn av talemåtar, av tiltale, av uttale og mottale. Ho har skapt seg eit fridommens rom der ho kan seia mest kva som helst. Men av og til går ho ned til ein grunntone som kan vera ja,ja ognei, nei, eller ma ti ma ti ma ti og ba ba baba og så så så såhhh. Som for å minna den snakkande rasjonelle hjernen om at her nede, her kor barnet byrjar, her kor katten smyg seg langs kongslysa, finst det «en ustadig lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme.»


            MARIANN ENGE: SOM EN FRARØVET HEMMELIGHET
            AFTENPOSTEN 21. APRIL 2007

            Wardenærs dikt krever litt av leseren, men de er vel verdt å beskjeftige seg med.

            Å lese Wardenærs dikt, er å tre inn i et komplekst og særegent poetisk univers. Sentralt og påfallende alene i dette universet finnes et motsetningsfylt "jeg": "selv om jeg er et menneske er jeg også et kosmisk hull som alt forsvinner inn i, / til og med lys." I likhet med jeget synes diktene å kunne ta opp i seg alt, men samtidig virker de strengt komponerte og presise. De er preget av en sterk og umiddelbar henvendelse, samtidig fremstår de betydningsmessig som tilnærmet uuttømmelige. Allerede tittelen på Wardenærs syvende diktsamling, det tilsynelatende unnselige "psi" (nesten "poesi"), åpner for et vell av fortolkninger. En del av disse er innskrevet i selve teksten, i titteldiktet "psi=x (ø + 10100)": "psi = femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt / psi = subatomet - på samme tid mektig og reservert / psi = ø, den 23. bokstaven i det greske alfabet / psi = bølgen som får himmel og jord til frivillig å skifte plass".

            Ekspansivt .

            De fleste tekstene ligner prosadikt - Wardenær skriver gjerne lange setninger som krever en viss sidestørrelse, både i høyden og i bredden. Bokformatet stemmer godt overens med det ekspansive inntrykket diktene for øvrig gir. Astronomi, mytologi, metafysikk, historie, filosofi - det er bare noe av det som trekkes inn, og det er også rom for formell eksperimentering, som i diktet "Andre forlatthetsprøve", som består av ulike løsrevne håndskrevne sitater, og "Kjærlighetens gjerninger II" (med referanse til Søren Kierkegaards verk med samme navn), som simpelthen ser ut til å være kopi av et kardiogram med stigende utslag.

            Ufullført lesning .

            Wardenærs bøker er av den typen man i prinsippet ikke kan få lest ferdig. Jeg har lest samtlige dikt i denne samlingen minst to- tre ganger, men jeg har fortsatt på langt nær fullført lesningen. Når jeg nå setter "psi" fra meg i en hylle og begynner på en annen bok, innebærer det en avbrytelse, ikke en avslutning. Og her vil jeg gjerne bryte av med å sitere Wardenærs fantastiske formulering av diktningens ærend: ". . . diktet skal, med sin naive kurtise, / langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle / under huden din for resten av livet, som en frarøvet hemmelighet."

            SINDRE EKRHEIM: POETISK ALKYMI
            BERGENS TIDENDE 26 FEBRUAR 2007

            Imponerende poetisk energi

            Wardenærs nærmest encyklopediske diktsveip bygger inn et språkmangfold, der avansert fysikk, biologi, botanikk, litterære referanser, antikke myter og astronomiske forhold avtegnes med stor poetisk autoritet. Visjonært utsyn kobles med et kroppslig og sanselig blikk i det slitesterke prosalyrikkformatet poeten har anlagt i flere samlinger.

            Trass en til dels vital språkføring, ender ikke Wardenær dikt opp i en ustadig pulserende henrykkelse, for språkekstasen blir stadig brutt mot et nøkternt vitenskapelig formelspråk som også sirkulerer innenfor diktets ramme.

            Om sfærer og størrelser står fjernt fra hverandre, som for eksempel leddsneglen og pistolstjernen, kan de plutselig berøre, frastøte eller gli mot hverandre i Wardenærs språklige laboratorium. I arbeidet med å utvinne overrumplende erkjennelse henter poeten hjelp hos språket som skaper bruddflater og mulige overganger mellom fjerntliggende områder. Et dikt formulerer poesiens ambisjon om å avdekke: «et fremmed lydfakultet som splintrer alle kjente mega / hertz, og sprer ut at også de innerste arkivene, også de som verdenshistorien ikke nevner / finnes i en fjern pulsar eller i en overgrodd teig et sted, i noen murer».

            Tittelen «psi» viser til den 23. bokstaven i det greske alfabetet, det er også et tegn i logikk og matematikk og benevner Schrödingers teori om bølgefunksjoner. Men som en raskt vil se, kaster diktene også frem betydningsmuligheter som dormer i språkets lydlige og typografisk-billedlige sjikt.

            Wardenær kaller de nummererte diktene «Arvestykker». Tematisk og estetisk kretser diktene rundt arv i vid betydning; å overta og føre videre. Til tider undrer en om jeg-et, som agerer så å si grenseløst over veldige fysiske og historiske avstander og underveis absorberer alt materiale det støter på, vil sprenges og bukke under i egen metthets- og allmaktsfølelse. Men jeg-et fungerer som en påminnelse. Det peker på stedet, kroppen, som et senter i dette urolige poetiske kretsløpet. Der samler de forskjelligartede språkbrokkene seg, der foretas erkjennelsessprangene. Jeg-et står som garantist for den poetiske og eksistensielle gyldighet, og dermed kvalitet, en finner i Wardenærs dikt.

             

            KARI LØVAAS: KJÆRLIGHETENS GJERNINGER
            MORGENBLADET 30. MARS 2007

            Torild Wardenær utviser en usedvanlig courage på diktningens vegne.


            I diktet "Første metafysiske ekskursjon" (intet mindre) i Wardenærs nye diktsamling, Psi, skriver hun at om diktet er "aldri så stotrende hjelpeløst", så lar hun det "freidig tale og vise frem sitt sanne gammelmodige hjerte".

            I 1995 tegnet kunstnerne Doris Bloom og William Kentridge inn et anatomisk hjerte i størrelse 130x70 meter på et åpent, svidd landskap i nærheten av Johannesburg. Hjertet var rammet inn av en stiplet geometrisk figur (et hus?), men brøt delvis ut av rammen. Et flyfoto av dette kunstverket pryder omslaget på Torild Wardenærs utgivelse Titanporten, som kom i 2001. Kalkstrekene som må ha dannet et labyrintisk mønster på bakkenivå, lar seg altså gjenkjenne som et hjerte fra fugleperspektiv – skjønt "gjenkjenne": dette organet for livsopprettholdelse ligger vanligvis gjemt inne i menneskekroppen, og lar seg bare gjenkjenne som stilisert tegn i sin anatomiske avbildning.

            Kunstverket konnoterer to kartformer, det anatomiske og det topografiske. Samtidig er dette stilistiske tegnet "en ytterst meningsladd metafor for vår eksistens i grenselandet mellom primat og spirituelt/elskende vesen", som Wardenær påpeker i en poetologisk tekst fra 2003 på nettstedet nypoesi.net. På omslaget til Titanporten siteres også ett av diktene i samlingen – "Courage" – og Wardenær kommenterer: "Begrepet courage, mot, er samtidig en utledning av det franske cœur, hjerte. Jeg vil i Titanporten prøve å si noe om at den viktigste utfordringen for oss som mennesker må være – og det i aller videste forstand – kjærlighetsarbeidet. Det handler svært lite om føleri eller romantisering, men desto mer om tankearbeid og handlinger." Slik jeg ser det, er kjærlighetsarbeidet Wardenærs viktigste anliggende både i den påfølgende diktsamlingen Paradiseffekten (2004) og i årets utgivelse.

            Ladd og usikret. I det første diktet i Psi, "Usikret I", presenteres vi for den menneskelige eksistensen som Wardenær lokaliserer til grenselandet mellom primat og spirituelt vesen. I et himmelrom der Pistolstjernen raver rundt, "fullt ladd, usikret og ute av skjeftet", lar jeget seg frivillig stille til veggs for å avgi sine personalia: "rike: animalia/ rekke: chordata/ orden: primat/ familie: hominidae/ slekt: homo/ art: sapiens/ habitat: terrestrisk og// sent i evolusjonsrekken, med epiteter og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste."

            Det anlegges et dobbelt perspektiv på diktjeget, som ser sitt eget ansikt utenfra, som et tegn: "som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt leide". Gjennom denne manøveren fremviser Wardenær det hun i sin poetologiske refleksjon kaller ordets doble natur: "dets absolutte avhengighetsforhold til det ontologiske, dets absolutte løsrevenhet fra nettopp det samme".

            I tråd med dette doble perspektivet er Torild Wardenærs diktjeg vekselvis allmektig og ydmykt, hun kroner seg selv til dronning i det ene øyeblikket og abdiserer i det neste. Kastene fra den ene posisjonen til den neste er svimlende. Slik også kastene i hennes voldsomme imaginasjonskraft – som forener en rekke kunnskapsområder – fortoner seg. Det er som om en utålmodig maler holder på, dypper pensler, blander farger, hiver maling utover lerretet, jubler og forføres av sin egen illusoriske skaperkraft, men besinner seg, stryker nye lag med maling utover – ja, hun maler seg tvers igjennom selve lerretet og ut på den andre siden, der det er en uendelighet av natt og himmel og stjerner, og i sin lille, avgrensede lyskrets befinner dette jeget seg nå, et vilt og rart og dødelig lite menneske, liksom satt på plass i kosmos uten å gi slipp på sin ustyrlighet: "snart blir jeg despotisk og ynkelig i ett og samme skinn/ stanger mot vind og tid og blir selvfølgelig avvæpnet her midt i basketaket" ("30. november").

            Kjærlighetsplikt. Utsagnet "at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste" lar seg nok ikke forstå som resignasjon hos Wardenær – snarere som fordring. Søren Kierkegaards skrift Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 åpner slik: "Dersom det var saaledes som indbildsk Kløgt mener, stolt af ikke at bedrages, at man Intet skulde troe, som man ikke kan see med sit sandselige Øie: da burde man først og fremmest lade være med at troe paa Kjerlighed. Og hvis man gjorde det og gjorde det af Frygt for ikke at blive bedragen, var man saa ikke bedragen?" Det er det kristne nestekjærlighetsbegrepet Kierkegaard prøver å komme til rette med i dette skriftet, en kjærlighet hvis motivasjon ligger i plikten til å elske sin neste snarere enn i personlig interesse eller lidenskap. Det er altså ikke snakk om føleri eller romantisering, men om en oppgave, et arbeid, en tro. Hos Kierkegaard er fordringen om nestekjærlighet en prøve som fører mennesket frem til en erkjennelse av ydmykhet og avmakt; så får ordene tilgivelse og nåde sin mening.

            Med koblingen av ordene cœur og courage antyder Wardenær at kjærlighetsarbeidet har med kraft og mot å gjøre. Hun vektlegger at en kunstner må være i kontakt med sin egen omnipotens selv om det kan fortone seg latterlig overmodig. I flere av hennes dikt finnes en kombinasjon av visjonær kraft og erkjennelsesmessig ydmykhet, artikulert som en dialektikk mellom makt og avmakt. Det gjelder f.eks. "30. november" der jeget prøver å mane vinden og tiden: "'Go black' eller 'dekk' eller 'ha deg vekk', sier jeg i naiv tiltro til/ språket og de skarpe plosivene". Men så blir hun altså avvæpnet midt i basketaket og mot slutten av diktet sier hun seg rede "til å be vinden om forlatelse, til å be tiden om forlatelse". Tilgivelse, nåde?

            Destruksjon og skapelse. Den som fortrenger dødens realitet (slik vår kultur i stor grad gjør), slipper heller ikke livet inn på seg i all sin kompleksitet. Slik blir kjærlighetsarbeidet også et spørsmål om livskunst og integrasjon, om mot til å anerkjenne død og forvandling, mot til å møte det utrygge og forholde seg til tapets realitet. I diktet "Tredje forlatthetsprøve" finnes en fortetning av skapelse og undergang, og samtidig en suveren oppvisning av de imaginære sveip Wardenær kan utføre:

            Jeg slipper taket mens årene gynger og stjerner faller og lathyrusfrø spirer først og blomstrer og smuldrer så fra kronblad til støv og blir liggende mellom sidene i oppbyggelige bøker: Søren Kierkegaards Kjærlighedens Gjerninger og Werner Spalteholz' Hand Atlas of Human Anatomy – bleike merker mellom levende og døde

            Fra stjerner og frø, via blomstring og avblomstring til støv mellom tørre boksider – og i hvilke bøker – jo, oppbyggelige. Bøkene er en slags arvestykker, slik også diktene er organisert numerisk som arvestykker, slik også vi selv genetisk sett er arvet og går i arv. Og psi, hva er det? Ikke bare den 23. bokstaven i det greske alfabetet (som kan minne om en trearmet stemmegaffel), men i parapsykologien også betegnelsen på en femte dimensjon. Kanskje er det en slags krysning av utopi og topografi, kanskje en paradiseffekt, som melder seg "like ubesværet som en soloppgang, tiltrukket av vislingen i sitt eget navn". Kanskje er det innvarslingen av kjærlighetsarbeidets oppfyllelse, "en plutselig overenskomst mellom oss om å arve/ hverandre i levende live, om å blande lysende celler nå [...] steiner og planter og dyr står i samme testamentariske laug, også de som er gjort arveløse", som det heter i samlingens siste dikt, "Kjærlighetens gjerninger IV".


            SISSEL LIE: KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK
            LITLIVE 2007

            Jeg åpner den sjuende diktsamlingen til Torild Wardenær psi og får en overdådig følelse av å ikke helt forstå, men å bli lokket av ordene, bildene, inn i sammenhenger som gir løfter om at de vil åpne seg, om jeg bare leser om igjen og igjen. Det er rikelig med mening og innsikt for den som liker tekster som yter motstand. Dikterjeget farer gjennom virkeligheten med en "likeså lett fuglekropp" som "de begjærlige fuglene", henter et bilde her og et bilde der, havner snart i Australia, snart i Mexico, men er ikke "eneveldig, tro ikke det". Uventede møter mellom følelser, tanker, sanselige, konkrete beskrivelser og kunnskap i Wardenærs poesi har vært påpekt av mange kritikere. Surrealistene definerte sine bilder gjennom slike møter, men dette er ikke drømmelandskap, men vår verden, selv om Wardenær siterer Coleridge som gjør drømmen like virkelig som vår ytre virkelighet, og blander inn magi og gåter.


            Noen kritikere har gjennom årene beklaget hennes intellektualitet. Diktsamlingens tematikk forholder seg i følge forfatteren i et intervju fra Bergens Tidende (februar) til astrofysisk forskning på en femte dimensjon utenfor tid og rom, noe som lyder svært så intellektuelt. Likevel, kanskje det er det hun omtaler som "hardt ervervet enfoldighet", som gir resultater i denne diktsamlingen?  I psi er det riktignok antydninger om stor kunnskap, som i tittelen psi, som alluderer til det greske alfabetet, til fysikk og logikk, men det blir aldri mer enn antydninger, og fagtermene og allusjonene bidrar til diktenes særegne språk. Kunnskap blir poesi, som når dikterjeget innrømmer at hun nedstammer fra "skallus, flimmerormer og ikter" eller når ord som "selot" og "koan" både klinger spennende og skaper nysgjerrighet, for hvem må ikke på nettet for å finne ut hva de betyr? Det muntlige kombineres med det poetiske, og Wardenærs humor bidrar dessuten i høy grad til denne sammensmeltningen av lærdom og sanselighet, av referanser til allverdens kunnskap og konkrete hendelser:

            Jeg får et nytt anfall, tennene klaprer, knærne svikter og jeg er heller ikke denne gangen
            direkte livstruet, men faller til jorden i syner og kramper og med vrengte øyne.
            "Hallo vet du hvilken dag det er i dag? Kan du si navnet ditt? Kan du bevege tærne?"
            er det noen som roper når jeg kommer til meg selv igjen.


            Denne leseren assosierer først til oraklet i Delfi, som satt over giftige damper, fikk kramper og kunne se inn i fremtiden, og blir kontant hentet tilbake til en svært så dagligdags situasjon, hvor det handler om å vite sitt eget navn og kunne bevege tærne når man kommer til seg selv etter et krampeanfall.


            Et prosjekt i denne diktsamlingen er forsøket, på vegne av oss alle, å definere et jeg, og si noe om dette jegets plass i verden. Det handler om "å være, å bli, å hete". Det handler om å være en del av universet, om å finne en plass i historien, om tid og rom og om fremtiden. Godhet er en mangelvare hos dette dikterjeget, som ikke er "i stand til å elske [sin] neste" og innrømmer at selv hennes "mest uselviske handlinger" kan telles på en hånd. Og selv om det poetiske jeget sier hun er et menneske, er hun også "et kosmisk hull som alt forsvinner inn i,/ til og med lys." For det poetiske jeget er det ikke et poeng å utbre seg om sin egen historie, men et ønske går igjen om å klare å slippe taket. Kanskje er det for å gå opp i naturen:

            Jeg tar prøvende på en eik.
            Den gjør sollys til sukker, begynner å knake og
            mumle og måle avstanden mellom meg og en meteorsverm.
            Så kalkulerer den meg inn i banen til en flokk unge stjerner
            og jeg legger høyre hånd mot stammen og avgir løftene.



            Det handler også om forholdet til den andre, om kjærligheten. Den andre er et annet sted, jeget vet ikke hvor og forundrer seg over at de ikke lenger er ett, samtidig som hun tviler på om de noensinne har vært det.  Men om de er hver på sin kant og forholdet er over, gir omgivelsene, naturen, særlig trærne, mening nok for et liv: "nok å puste for// nok å leve for".  Døden utforskes også, både gjennom en usentimental konstatering av at dikterjeget har en dødelig sykdom og gjennom forholdet til de som er døde, til far og formødre. Det er de døde dikterjeget snakker med om sin egen "plutselige udødelighet" og sin ustadige "lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme".


            Wardenær sier at diktet må "vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte" for å bli levedyktig og for å kunne bevege leseren.

            [D]et må være
            kjærlighet ved første blikk, enten du vet hva det snakker om eller ikke
            enten du noensinne har elsket eller ikke, - jeg mener: diktet skal, med sin naive kurtise,
            langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle
            under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet.

            Det er et ambisiøst program, men hvorfor skrive poesi om man ikke setter seg høye mål? Riktignok har jeg bevart fornuften, men diktene har et sug i seg, en melding til leserne om å komme tilbake til dem, om å nyte dem som sjeldne godbiter. Jeg savner dem allerede!


            Wardenær vil "skape gnisninger", utfordre maktspråket og jakte på "stadig nye formler". I tillegg til ordene bruker hun lyder og diagrammer, asterisker og håndskrift. Dette er en dikter som tar sjanser i et "usikret territorium mellom ord og liv" og utforsker det norske språket på en underfundig og klok måte.

            CORNELIUS JAKHELLN: FORFEDREDYRKELSE ER DØDSKULT
            MORGENBLADET 8. APRIL 2011

            Etter fire års savn tikker gudinnerapportene inn igjen fra Torild Wardenær.

            Torild Wardenær leverte sine første gudinnerapporter i Titanporten fra 2001. I den tredje rapporten heter det seg: «jeg er halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene eller travelt opptatt med havsaltet, med det gamle Kongo, med flikking av feltsko, eller ganske enkelt beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet.» Sammenstillingen av elementene og altet er betegnende for Wardenærs diktskriven, i det menneskets vanlige grenser ganske enkelt oppheves: varighetene i diktene strekker seg fra geologisk tid til millennier inn i fremtiden. De nasjonale grensene som så ofte innskrenker den norske ånd, er helt fraværende: Vi svever i det universelle. Det wardenærske vokabularet rommer ord fra biologiske, militære, historiske, kosmologiske og hverdagslige felt. Poeten bruker mikroskop og teleskop som lesebriller.

            Ordensmani. I likhet med barokktenkerne og opplysningstidens encyklopedister søker poeten å sette verden i system, med en rik diktprosa som også rommer latinske uttrykk, fysiske formler, tall og fuglekvitter. Tar man i betraktning de syv forgjengerne til Mens Higgsbosonet gnager, er faktisk ikke første linje i årets bok dømt til å tape: «Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden.» Vi noterer oss at poeten har forlatt boksmålspreposisjonen «fram», slik hun skrev i I pionértiden fra 1994 og i Houdini til minne fra 1997, til fordel for «frem», opprinnelig en riksmålsform. Slik skal det være, bemerker jeg i en akademivennlig parentes, i disse vonde tider hvor Språkrådet fortsetter sin kamp mot tradisjon og sproglig frihet.

            Wardenærs ambisjon for sitt system er både total og tilfeldig. Total, fordi hun i sine dikt sneier innom alle tenkelige fenomener, og tilfeldig, fordi fenomenene som subjektet støter på nødvendigvis ikke følger noen gitt orden. Så langt går poeten i sin ordensmani, at diktene er nummerert som arvestykker fra CCCXXXV til CCCLXXV. Gudinnerapportene fortsetter å tikke inn, ti år senere. En systempoet kan få tårer i øynene av mindre. Det er deilig å lese en poet som stryker tavlen ren og åpner dørene til fag som historie, fysikk og matematikk. Sluttversene i «Under karmanfeltet» får meg til å sitte skolerett, med eplet klart på pultlokket: «Men lungene våre er klarert for en så lav lux./ Åpne og champagnefargede bølger de en tid under feltet/ og vi skal gå fortapt i tidens og rommets uendelighet, men/ først skal vi sitte her en stund/ opphøyde i tronstolen for det tredje millennium/ puste og deklamere/ elisabethiansk og himmelvendt.» Vi stopper ved et øyeblikk i uendeligheten og skuer utover fra fantasiens tronstol, jah.

            Anagramdikt. I Higgsbosonet finnes også grunner til å hente frem spanskrøret. Av radbrekkingen av Gaston Bachelards boktittel La poétique de l’espace (rystende nok skrevet på engelsk, «Poetic») kan vi slutte oss til at det er lenge siden Arnstein Bjørkly, denne bebrillede gauloisesrøykeren med fullt innsyn i fransk kultur og tanke, var redaktør i Aschehoug. Anagramdiktet «Arvestykke» ruller og går over atten boksider. Hvis ikke jeg tar skammelig feil, gir dette mening her: 10! De ti tegnene i ordet «arvestykke» kan settes sammen til 3628800 forskjellige anagrammer. Skulle man skrevet ut alle ombyttingene uten mellomrom, ville det krevd 36,288 bind à 100.000 ord. Rekkefølgen av ordsyntagmer som «kase vek tyr», «sky kreve at» og «tek ska revy» er glad, men meningsløs lydlek. Alle liker et godt fonetisk hodeligg, men denne attensiderssuiten oppnår ikke annet resultat hos meg enn at jeg imponeres av poetens arbeidsvilje. Anagrammene er ganske sikkert skrevet ut for hånd, det kan jo være et poeng. Jan Erik Vold nøyde seg med et snes anagramvers i sin «Kulturuke» fra 1969.

            Fordi ombyttingene opptar en firedel av bokens volum, kan det være verdt å gjøre et nytt forsøk. Betrakter man tegnene a, r, v, e, s, t, y og k som partikler, danner de sammen en rekke nye ordmolekyler. Lest opp mot arvestykkenummereringen øverst på sidene, illustrerer de rundt 2000 anagrammene i diktet nettopp tilfeldigheten i utvalget poeten setter opp som en orden. Anagrammene kan sammenlignes med den store, endelige mengden fenomener som diktsubjektet ser, tilfeldig sammensatt av et lite, endelig antall partikler. Wardenær har da også vedlagt en lesenøkkel, i sin «Meditasjon over elementærpartiklene». En av de andre meditasjonene i boken lister opp et antall syndromer, og i det perspektivet kan man se på anagrammene i «Arvestykke» som poetiske mutasjoner. Vi konkluderer at poeten får like mye eple som spanskrør for «Arvestykke».

            I det vâre diktet «Superstreng I» får vi noe det er altfor lite av i norsk poesi: Forfedredyrkelse.

            «Det er den nest ensomste kvelden i året.

            Jeg ser meg over den sårbare venstre skulderen.
            Slektsleddene står bak meg i et kaskadeordnet slep
            som ender i øvre del av ryggen min som et vingefeste, men

            ingen er hos meg nå, ikke Petra oldemor, ikke Otto andrepilot,
            ikke den mektige fru Johanne Andersdatter til Asdal som i 1462
            ‘sad i Rigets raad og red med 24 svende.’»

            Forfedredyrkelse er dødskult.