HENNING HOWLID WÆRP: POESI OG VITENSKAP
AFTENPOSTEN 8. MAI 2011
Torild Wardenær, som debuterte i 1994, har med årets bok, Mens Higgsbosonet gnager, gitt ut åtte diktsamlinger. Hun er fra Stavanger, og etter nettopp å ha vært på en overveldende Kaizers Orchestra-konsert i Tromsø, tenkte jeg at «higgsbosonet » sikkert er et Rogalandsuttrykk jeg ikke kjenner. Ikke observert. Men det viste det seg da å ikke være. Det er en elementærpartikkel oppkalt etter fysikeren Peter Higgs. En partikkel som ikke er observert ennå, men som skal forklare hvordan materie er koblet sammen. Altså en tenkt partikkel. Det er et godt utgangspunkt for et poetisk prosjekt. Særlig når jeg oppdager, etter å ha lett litt på internett, at denne partikkelen også kalles gudepartikkelen. Om det er av tilhengere eller motstandere vites ikke. Gudepartikkelen. Uansett ser man i denne gudepartikkelen linjen til Wardenærs tidligere diktsamlinger, der hun har skrevet om halvguder og gudinner. I et dikt i Titanporten, fra 2001, ytrer poeten følgende: «Jeg er i verdensriket nå, er midt imellom middelalderen og år tre tusen / det er en fin tid.» Diktjeget hos Wardenær trekker opp de helt store lerreter, og utsetter seg for alle slags erfaringer. For en akademiker er følgende utsagn i årets samling verdt å samle på, "vakrere kan det ikke bli, / mer vitenskapelig kan det ikke bli.» Hvordan beskrive noe som aldri er observert? Her er Wardenærs forsøk: Higgsbosonet er «ikke ulikt en alvetann, gnager på det meste det kommer over». Usynlig partikkel og alvetann danner en fin metafor. Men poeten ferdes også i det synliges univers, selv har jeg sans for de mange fuglediktene, for eksempel grankorsnebben som «tsjyk’er og gipp’er over drattende kongler». Men også månen, som for anledningen har en «farget stjert». Språket eksperimenteres det også med, et ord som «arvestykke » er utgangspunkt for en rekke nylaginger av ord ved oppdeling og omstokking av bokstavene, ja, rundt to og et halvt tusen nye ord må det være på disse sidene som springer ut av språkmaskinen hun setter i gang. Det ser visuelt flott ut, men slike eksperimenter har man egentlig sett før, jf. hvordan Jan Erik Vold lot sin diktsamling av 1966 bestå av stadig nye kombinasjoner av bare fem ord: blikket – du – fanger – ikke – meg. Figurdiktene til Wardenær minner også om sekstitallet. Kanskje er det likevel et språkprosjekt her jeg ikke ser, i hvert fall har jeg sans for følgende utsagn: «jeg [klarer] til slutt å riste av meg dyrehammen og språket gjenkjenner meg derfor som menneske». Wergelandsk. Ut av kaos, enten det er språkets eller partiklenes, oppstår det også ting til å more seg over, som disse tre nye artene med «konspiratoriske » navn: «sykepleierhai, oksehodehai, sitronhai». Wardenær er utenfor vanlige målestokker. Det er noe wergelandsk over diktene. Ikke alltid i kvalitet, men i hvert fall i avspark. Måtte hun aldri få svar på om higgsboson-partikkelen finnes.
CORNELIUS JAKHELLN: FORFEDREDYRKELSE ER DØDSKULT
MORGENBLADET 8. APRIL 2011
Etter fire års savn tikker gudinnerapportene inn igjen fra Torild Wardenær.
Torild Wardenær leverte sine første gudinnerapporter i Titanporten fra 2001. I den tredje rapporten heter det seg: «jeg er halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene eller travelt opptatt med havsaltet, med det gamle Kongo, med flikking av feltsko, eller ganske enkelt beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet.» Sammenstillingen av elementene og altet er betegnende for Wardenærs diktskriven, i det menneskets vanlige grenser ganske enkelt oppheves: varighetene i diktene strekker seg fra geologisk tid til millennier inn i fremtiden. De nasjonale grensene som så ofte innskrenker den norske ånd, er helt fraværende: Vi svever i det universelle. Det wardenærske vokabularet rommer ord fra biologiske, militære, historiske, kosmologiske og hverdagslige felt. Poeten bruker mikroskop og teleskop som lesebriller.
Ordensmani. I likhet med barokktenkerne og opplysningstidens encyklopedister søker poeten å sette verden i system, med en rik diktprosa som også rommer latinske uttrykk, fysiske formler, tall og fuglekvitter. Tar man i betraktning de syv forgjengerne til Mens Higgsbosonet gnager, er faktisk ikke første linje i årets bok dømt til å tape: «Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden.» Vi noterer oss at poeten har forlatt boksmålspreposisjonen «fram», slik hun skrev i I pionértiden fra 1994 og i Houdini til minne fra 1997, til fordel for «frem», opprinnelig en riksmålsform. Slik skal det være, bemerker jeg i en akademivennlig parentes, i disse vonde tider hvor Språkrådet fortsetter sin kamp mot tradisjon og sproglig frihet.
Wardenærs ambisjon for sitt system er både total og tilfeldig. Total, fordi hun i sine dikt sneier innom alle tenkelige fenomener, og tilfeldig, fordi fenomenene som subjektet støter på nødvendigvis ikke følger noen gitt orden. Så langt går poeten i sin ordensmani, at diktene er nummerert som arvestykker fra CCCXXXV til CCCLXXV. Gudinnerapportene fortsetter å tikke inn, ti år senere. En systempoet kan få tårer i øynene av mindre. Det er deilig å lese en poet som stryker tavlen ren og åpner dørene til fag som historie, fysikk og matematikk. Sluttversene i «Under karmanfeltet» får meg til å sitte skolerett, med eplet klart på pultlokket: «Men lungene våre er klarert for en så lav lux./ Åpne og champagnefargede bølger de en tid under feltet/ og vi skal gå fortapt i tidens og rommets uendelighet, men/ først skal vi sitte her en stund/ opphøyde i tronstolen for det tredje millennium/ puste og deklamere/ elisabethiansk og himmelvendt.» Vi stopper ved et øyeblikk i uendeligheten og skuer utover fra fantasiens tronstol, jah.
Anagramdikt. I Higgsbosonet finnes også grunner til å hente frem spanskrøret. Av radbrekkingen av Gaston Bachelards boktittel La poétique de l’espace (rystende nok skrevet på engelsk, «Poetic») kan vi slutte oss til at det er lenge siden Arnstein Bjørkly, denne bebrillede gauloisesrøykeren med fullt innsyn i fransk kultur og tanke, var redaktør i Aschehoug. Anagramdiktet «Arvestykke» ruller og går over atten boksider. Hvis ikke jeg tar skammelig feil, gir dette mening her: 10! De ti tegnene i ordet «arvestykke» kan settes sammen til 3628800 forskjellige anagrammer. Skulle man skrevet ut alle ombyttingene uten mellomrom, ville det krevd 36,288 bind à 100.000 ord. Rekkefølgen av ordsyntagmer som «kase vek tyr», «sky kreve at» og «tek ska revy» er glad, men meningsløs lydlek. Alle liker et godt fonetisk hodeligg, men denne attensiderssuiten oppnår ikke annet resultat hos meg enn at jeg imponeres av poetens arbeidsvilje. Anagrammene er ganske sikkert skrevet ut for hånd, det kan jo være et poeng. Jan Erik Vold nøyde seg med et snes anagramvers i sin «Kulturuke» fra 1969.
Fordi ombyttingene opptar en firedel av bokens volum, kan det være verdt å gjøre et nytt forsøk. Betrakter man tegnene a, r, v, e, s, t, y og k som partikler, danner de sammen en rekke nye ordmolekyler. Lest opp mot arvestykkenummereringen øverst på sidene, illustrerer de rundt 2000 anagrammene i diktet nettopp tilfeldigheten i utvalget poeten setter opp som en orden. Anagrammene kan sammenlignes med den store, endelige mengden fenomener som diktsubjektet ser, tilfeldig sammensatt av et lite, endelig antall partikler. Wardenær har da også vedlagt en lesenøkkel, i sin «Meditasjon over elementærpartiklene». En av de andre meditasjonene i boken lister opp et antall syndromer, og i det perspektivet kan man se på anagrammene i «Arvestykke» som poetiske mutasjoner. Vi konkluderer at poeten får like mye eple som spanskrør for «Arvestykke».
I det vâre diktet «Superstreng I» får vi noe det er altfor lite av i norsk poesi: Forfedredyrkelse.
«Det er den nest ensomste kvelden i året.
Jeg ser meg over den sårbare venstre skulderen.
Slektsleddene står bak meg i et kaskadeordnet slep
som ender i øvre del av ryggen min som et vingefeste, men
ingen er hos meg nå, ikke Petra oldemor, ikke Otto andrepilot,
ikke den mektige fru Johanne Andersdatter til Asdal som i 1462
‘sad i Rigets raad og red med 24 svende.’»
Forfedredyrkelse er dødskult.
