Passord: Kairos

ARNE HUGO STØLAN: "MELLOM SKOGSLYSET OG GALAKSENE."  VG, 08.12.13.


Dypt originale dikt om den besværlige meningen med livet og forstandens smått komiske forsøk på å forestille seg det uforståelige. 

”Jeg forstår ikke, jeg har strandet igjen”, medgir dikterjeget i Torild Wardenærs nye samling. Den analyserende, intellektuelt skolerte skarpsindighet faller stadig ut av rollen som troverdig fortolker i disse diktene. Og hvor pålitelige er egentlig våre forklaringsmodeller, fanget som vi er, mellom universets uendelighet, sanseverdenens uoversiktelige mangfoldighet og nevronenes ustyrlige kreativitet. 

Wardenærs dikt innkretser på mesterlig vis både fortvilelsen, nysgjerrigheten, angsten, komikken og det fantastiske ved en virkelighet som hele tiden sprenger våre kunnskaps- og forståelsesrammer. Også poesiens og metapoesiens skjøre tekstnett. Men medlidenhet, kjærlighet, sanselighet og spirituell åpenhet finnes også, som muligheter i en verden som er ”kald og kjærlig på samme tid”.

Med årets samling fullfører Wardenær en bemerkelsesverdig poetisk trilogi som startet med ”Psi” (2007) og fortsatte med ”Mens Higgsbosonet gnager” (2011). 

”Arvestykker” kaller hun diktene. Men hva arver vi, dersom ”den erfarne månen” får rett i at ”romfart kan bli utgangen” for vår sivilisasjon? ”Fortsett å være menneske!” sier poeten, Klart og tvetydig.




HENNING HOWLID WÆRP: "REISER I TID OG ROM"
AFTENPOSTEN, 03.11.13


Torild Wardenær byr på noe av det beste av norsk samtidspoesi. 


Jeg hadde akkurat vært på Brooklyn Museum og sett Judy Chicagos kunstinstallasjon ”The Dinner Party” fra 1979, da jeg satte meg ned for å lese Torild Wardenærs nye diktsamling, Passord: Kairos. Og noen likheter slår meg. Judy Chicago dekker bordet for 39 mytiske og historiske kvinner, med det som formål å få en slutt på den stadige utelatelsen av kvinner i historiske fremstillinger. Det er et eksplisitt feministisk kunstverk. 

Torild Wardenær beskjeftiger seg også med kvinner i sine dikt, ikke bare i nær familie, mor og mormor, selv om de har fått sine dikt, men i lange slektledd tilbake. I ett av diktene heter det: 


”Jeg ser framover så langt jeg kan, stiller meg opp i strålefeltet, gjør noen kroppsøvelser, kommer i tanker om mine stammødre tilbake i 12. og 13. slektsledd; Catharina Månestjerne til Hallesby for det vidløftige navnet og fru Inger til Austrått for sitt maktbegjær…”


Tekstutdraget viser også den posisjonen poeten gjerne stiller seg i: Hun ser fremover så langt hun kan, og hun ser bakover så langt hun kan. Det er selve tiden hun skriver om. Hverdagsskildringer og nåtidsbeskrivelser er det lite av hos Wardenær, selv om enkelte av diktene er stedfestet, som til ”Wildcat Canyon, California”. Det er omfattende reiser i tid og rom, og refleksjoner, som preger tekstuniverset. Men dette er leseren gjerne med på, det er rett og slett en stor opplevelse å gå inn i de prosadiktlignende tekstene hennes, der billedkraften aldri ser ut til å tape seg. Stilen er ofte høystil, der trær hilser høvisk. 

En annen tradisjon enn kvinneuniverset er det vitalistiske følelsen av samliv med altet som løper gjennom diktene, jf.utsagn som ”snart følger jeg en raslen fra den enorme biomassen”, og: ”jeg roper over sjøen, vil inn mot det mørke vannets sjel.” Man kunne også kalle det en økologisk orientert diktning, der mennesket ikke er overordnet naturen, men er en del av den, eller igjen skal bli det, som i dette ønskebildet: 


”at sollyset på ny vil treffe de legendariske stammene på redwood-trærne og snitte den riflede barken, la det søte kanelbrune pigmentet gjennomfarge oss og gjøre oss til medsammensvorne i dette unge årtusenet.”


Torild Wardenærs dikt er tankevekkende, samtidig som de er medrivende. Det er hennes forestillingsverden vi blir kjent med, ikke hennes privatliv. 

Omslagsfotoet er fra kosmos, noe som kler tematikken i diktene. Likevel, diktene er like materielle som de er metafysiske. Og Passord: Kairos er rett og slett norsk samtidspoesi på sitt beste. 

  


EIRIK LODÉN: "LYRISK LEKELYST"
STAVANGER AFTENBLAD, 22.10.13


Torild Wardenær (debut 1994) har lenge vært en av de mest markante lyriske stemmene fra Stavanger i samtiden. Nå utgir hun sin kanskje sterkeste samling dikt så langt. «Kodeord: Kairos» er tittelen. «Kairos» er gresk for «det rette øyeblikk», som det gjelder om å gripe: å kjenne sin besøkelsestid, som det heter på godt norsk. En romersk variant er maksimen «carpe diem»: Grip dagen! Dette har lyrikken alltid handlet om: å minne oss om det flyktende, flyktige øyeblikket. «Ars longa, vita brevis» er et relatert romersk motto: Kunsten er lang, livet kort.

Boken er tredje bind i en poetisk trilogi (eller hva det nå blir til slutt) der Wardenærs to foregående utgivelser inngår, og diktene er nummerert som «Arvestykker» (med referanse til genetikken) i forlengelsen av disse. Kombinasjonen av poetisk-metaforiske og naturvitenskapelige diskurser har lenge vært et særkjenne ved forfatterens halvt prosaiske lyriske skrift. Men det er som om en ny klarhet har senket seg over Wardenærs poetiske univers. Uten å oppgi sin stil og egenart er hun her sjelden eller aldri presiøs og kryptisk, som enkelte ganger før - men skriver isteden klare, men komplekse dikt. Det er en lyst å lese.

Her formelig strutter det av lekre formuleringer, som frister til endeløse sitater. Selv om «Arvestykkene knirker»: «til tross for den klossete etterligningen framtrer alt rundt meg i sin iboende enkle vennlighet - mennesker og frø, dyr og trær». Her hvor «sjangre blandes terapeutisk», «på flytende arkadisk, som vi alle forstår», er verden «på samme tid fremmed og fullt ut forståelig og animert». Det handler om å «velte meg rundt i språkets digre imperium», mens «Tellus hutrer i sin tynne mantel i rommet mellom løsenmørket og verdensryktet» med «sansenes trillioners repetisjoner av sødme og smerte».

Bare et par tekster - den ene en ren numerisk oppramsing, og særlig første del av den andre, en typografisk strektegning - kunne jeg godt vært foruten i denne utmerkede samlingen.



TROND HAUGEN: "GENERØSE POETISKE ARVESTYKKER"
MORGENBLADET, 19.09.13


Torild Wardenær bedriver et omfattende og systematisk dikterisk prosjekt av ualminnelige dimensjoner.

Passord: Kairos er Torild Wardenærs niende diktsamling etter debuten I pionertiden fra 1994,og den tredje på rad hvor hun ordner diktene sine som arvestykker og gir dem nummer etter deres plassering i det samlede forfatterskapet. Det er som om Wardenær allerede nå, på forskudd, er i ferd med å gjøre opp sitt poetiske bo; som om hun hver gang hun utgir en diktsamling minner oss om at dette er diktene hun skal etterlate seg.

Det er et omfattende og systematisk prosjekt av ualminnelige dimensjoner. Det lyriske jeget inntar snart posituren som visjonær seer, snart som gudinne, snart som politisk vitne i vår tid og like snart som en forfatter som reflekterer over sin egen skrivende praksis. Om man har problemer med poetisk høystil, bør man trå forsiktig, men samtidig ta seg tid til å lytte etter Wardenærs varme lyriske humor.

Allerede i samlingens andre dikt ”Arvestykke CCCLXXVII. Lengsel forblir lengsel” legger man merke til den språklige bevegeligheten. Etter først å ha omtalt alt hun bærer med seg fra sitt eget hjemland – det lyriske jeget befinner seg i utlendighet – og som hun åpenbart lengter etter, vender hun tilbake til det utlandet hvor hun befinner seg:

jeg skulle opptrådd uanfektet her utenlands/skulle verdensvant og entusiastisk ha kommentert den/ubegripelige grammatikken, de spraglete vingestjertene og kronbladene,//men jeg er blitt plump og bleiksottig som skydekket,/vender meg pinefullt mot den retningen jeg mener jeg hører hjemme,/venstrestiller meg, tror det kan ha med hjertesiden å gjøre, eller det kan være en/mutasjonsfeil, for det tredje årtusenet har ikke forandret noe, men har latt det/fremmede forbli fremmed, har latt lengsel forbli lengsel

Ønsket om å opptrå uanfektet i utlandet er vel noe de fleste av oss kan kjenne seg igjen i, og i dette diktet dreier det seg åpenbart om å ha en kosmopolitisk innstilling til verden, dvs. en verdensvant innlevelse i andres natur (vingestjertene) og kultur (grammatikken). Men i stedet for å møte det fremmede verdensvant, snur det lyriske jeget seg vekk fra det, med ansiktet vendt i den retningen jeget forestiller seg det hører hjemme. Umiddelbart kan det virke som om denne vendingen representerer en regresjon, i tydelig kontrast til den progressive verdensvantheten. Men så skjer en annen bevegelse, som gjør diktet vanskeligere å forstå, men også morsommere å lese. Det lyriske jeget knytter vendingen hjemover til det å venstrestille seg, til hjertesiden i mennesket, eller til det hun selvkritisk omtaler som en mulig mutasjonsfeil.

Aktuelt

Bare et par uker etter at den moderate norske venstresiden er blitt stemt ut til fordel for en høyrekoalisjon med mørkeblå islett, leter man etter implikasjonene av hjertesidens bortvendthet. Hvor befinner de egentlige verdensvante seg i dag, kan man spørre. I en plump og blyg venstreside eller i en progressiv og uanfektet høyreside?

Diktets to siste kryptiske verselinjer løfter dette dagsaktuelle perspektivet opp i et herlig historisk panorama. Det tredje årtusenet i vår tidsregning har forandret lite, og ”har latt det /fremmede forbli fremmed, har latt lengsel forbli lengsel”.

En politisk lesning av Wardenærs dikt må stille spørsmålet om hvilken lengsel som forblir lengsel i en verden hvor behovet for å venstrestille seg bare blir større. Kanskje handler det om noe så enkelt som drømmen om en kjærlig, fri og fredelig sameksistens på jorda? Ja, tenker jeg da; det enkle er ofte det beste.

”Metafysisk”

Torild Wardenær skriver i en ikke alltid like tilgjengelig tradisjon av det vi litt grovkornet kunne kalle den metafysiske poesien. Når den britiske 1600-tallspoeten John Donne beroligende sammenligner adskillelsen av to elskende med gull som er hamret ut til luftaktig tynnhet i diktet ”A valediction: forbidding mourning”, så flettes diktets intellektuelle og sanselige kvaliteter sammen i ett enkelt bilde som ingen glemmer hvis de først har lest det. Dikterne i den høymodernistiske tradisjonen, som T. S . Eliot eller Paal Brekke, identifiserte seg med metafysikerne og søkte å gi sin egen tids erfaring av storbyens fremmedgjøring tilsvarende sanselige kvaliteter.

Senere gjenfinner man trekk av den metafysiske poesien på vidt forskjellige steder i den nordiske poesien. I Wardenærs ”Arvestykke CCCLXXVII” kan man ane forgjengerne i enkelte vendinger. De påtakelige, men enkle substantivfrasene (de spraglete vingestjertene og kronbladene) bringer tankene til Inger Christensens oppramsende benevnelser av verden i Alfabet, mens de myndige og selvspottende partiene (men jeg er blitt plump og bleiksottig som skydekket), kan minne om intellektualismen hos en Georg Johannesen.

Skal vil lese Torild Wardenærs generøse poetiske arvestykker? Absolutt. Av de drøye førti diktene holder fem-seks av dem klassikerstandard. Dem kan vi lese med både hodet og hjertet.

 

 

© Torild Wardenær 2013