AV INGRID NIELSEN, ARTIKKEL I VAGANT, NR. 2/2006
"La oss anta at litteraturen begynner idet den blir et spørsmål." Å gjøre Maurice Blanchots ord til en devise for all litteratur, ville være å overse viktige forskjeller, kanskje også å forsømme fordringen i hans utsagn. For som Blanchot skriver: Å tenke litteraturens utspring som spørsmål, kan bareantas, altså tenkes og innbildes – som imaginær mulighet, som bilde. Litteraturen som spørsmål kan verken sikres eller påvises i det avgrensede og synlige artefaktet, men bare imagineres i det endeløse og "usynlige" som lesningen er. I så måte treffer Blanchots antakelse noe vesentlig i Torild Wardenærs dikt. Riktignok ikke umiddelbart. Dette er nemlig diktning som bæres frem av en myndighet – i holdning, artikulasjon og utførelse – som ikke synes å gi rom for spørsmål som ikke vet svar. Her omtaler et lyrisk jeg seg som gudinne; et annet jeg vet at "vi er innlemmet i alle tings teori"; ytterligere et jeg kan mane "både mine og dine atomer inn i en ny inkarnasjon"; et hellig fjell kan ses "fra alle vinkler" (samtidig); her gis til og med døden gestalt og nærvær som "den galante herren med voksbehandlet mustasje" som inviterer til ball ("og utenfor, i mørket, skal almuen storøyd stå"). I Wardenærs dikt er selv døden blitt et mulig sceneri:
Gudinnerapport XI
Drømmer jeg, eller er jeg innestengt?
Muligens i følgende grufulle antikke sceneri:
Den elyseiske sletten ligger gold, elveguden har forlatt meg og gudinnevevet bleikner.
Væsker tørker inn, søyler radbrekkes, en æra forvitrer, alt er svulstig skjebne og en
hjertets farsott bøyer meg. Sverd på sverd spjærer først kledningen, så kjøttet.
Denne gangen raver jeg lenge rundt i dødsriket, – lenge.
(Titanporten)
Dødsriket entret! Så er selv den siste grensen opphevd? Alt som er, synes her negert i en altomfattende befrielse – fra grenser, påbud og vilkår. Men – det er en befrielse som grunner i at den realitetsorienterte vissheten om at døden slettes ikke er noe rike, og at den aldri kan entres, er tilbakelagt. Slik bunner disse diktenes myndighet nettopp i en vidtgående uvitenhet: De skrives frem som om det ikke alt finnes en verden. Og i stedet? En ubegrenset tillit til ordene, slik at de mest spektakulære geskjefter fremstilles med største tilforlatelighet. Et lyrisk jeg, som hevder å te seg som en drapert gudinne, beskriver for eksempel egen ham med troskyldig selvfølgelighet: "og for å ta de ytre karakteristika først så er jeg valnøttfarget, grønnøyd, lett drapert". At scenariet er fantastisk, tilhører åpenbart vårt perspektiv. Også våre tilvante ordninger av betydningsområder og størrelsesforhold synes her tilbakelagt: Jeget befinner seg "nær et stellium av sluknende soler", men er samtidig "travelt opptatt (…) med flikking av feltsko". Det kosmiske og det hverdagslige (skjønt, feltsko?) skrives sammen i en ny orden; i diktet innlysende mulig, for oss heterotopisk umulig. Diktene vender seg med andre ord bort fra det virkeliges grenser og forordninger, og skaper i stedet de verdenene som "språket" gjør mulig. Det kan dreie seg om å dikte opp imaginære verdener i det mikroskopiske.
Transcendens I
Tiden har snittet meg, har bedrevet tilfeldig kirurgi
har etterlatt meg inne i et gammeldags surstofftelt
det er dette som er verden, tenker jeg
ikke få panikk nå – pust, pust, ikke riv ned noe
tenk på at du lever ennå, at hver celle i kroppen har fem kontinenter
alle med svære luftrom, oseaner, sletteland og forblåste kyster
(Titanporten)
– eller det kan dreie seg om billeddannelser som frisetter tingene fra etablerte betydningsrom og sammenstillinger, for slik å binde sammen andre "fellesskap":
Jeg går gjennom de levendes rekker og tingenes tilfeldige orden
Jeg går gjennom de levendes rekker og tingenes tilfeldige orden.
Først: egg, løk, sårenes avgrensning, kvadratroten av store tall, hyppige tokt bort fra
dødens brodd, pinsetter, rustfritt stål, vikingskip og et evig alminnelig babbel.
Dernest det som krever en større hengivenhet: den fraværende elskede og stavelsen over
alle stavelser, den hellige lyden OM.
Siden følger gjennomgang av tredje, fjerne og femte orden
(Paradiseffekten)
I Wardenærs bilder gis også det usynlige gestalt: Det usynlige gjøres synlig – som bilde. For her kan natten komme "haltende / full av stygge kjøttsår"; "(d)e små lommene med dødssoner" kan lyse opp "som kråkesølv", og som nevnt, her er døden en galant herre "med voksbehandlet mustasje / mørkt antrukket og dekorert med alle sine medaljer". Betingelsen for å gi gestalt og synlighet til det usynlige, er jo at diktene har vendt seg bort fra den felles, enhetlige og selvidentiske verden. Eller annerledes: De synlige tingene – og dyrene, og skogene, og kroppsdelene – som vi begrenser til objekter som vi kan håndtere, disponere og representere innenfor vår fenomenale verden, ut fra behov om stabilitet og trygghet, synes i Wardenærs dikt å ses annerledes – kan hende med "mitt uregjerlig tredje øye", som det heter i ett dikt. Og hvilket øye er dét? Ifølge flere esoteriske og religiøse tradisjoner ser det tredje øyet noe som vi ikke ser med våre to utadvendte øyne. Når det i Wardenærs dikt dreier seg om "mitt", altså det lyriske jegets, uregjerlige tredje øye, blir det også jegets "øye" som er uregjerlig og "tredje" i forhold til det menneskelige blikket som avgrenser og utmåler de synlige tingene. Diktets "blikk" er dessuten altså "uregjerlig"; det tilpasser seg ikke kulturelle ferdigtolkninger av tingenes plass, mening og verdi. Med sin suverenitet artikulerer Wardenærs dikt andre logikker (som kan bunne i tilfeldig likelyd heller enn i tvingende nødvendighet); de omstøter skillet mellom ytre og indre ("En spurveflokk vagler seg på aorta"); de hevder uprøvde kjensgjerninger ("Jorden har førsteretten, taleretten, tieretten"); de tilbyr andre ly enn kulturens:
I den hardeste tiden skal alt stå nær oss
I den hardeste tiden skal alt stå nær oss.
Steinene, jordbunnen, ja, selve den glødende mantelen.
Skogene skal hegne om oss og vannet flyte søtt og melkefarget.
Ammen skal fostre oss, dryppe smertestillende væske inn i oss
love oss et hemmelig sekel.
(Paradiseffekten)
Wardenærs poetiske blikk søker også i retning av det lille, det oversette og det glemte, det som ikke tilbyr seg for vårt blikk eller vår fornuft: "slaget ved Teutoburgerskogen i år ni" og "de nå nesten upåvisbare atomene fra soldatenes barneliv", "ett gram antimaterie" og "det fargerike skjoldet mellom oss og døden". Diktene søker seg altså til det minste (i ett dikt til "ekornmagen"), til det mest ubetydelige og verdiløse. Slik viser de stor omsorg for tingenes fremmede, stille og frie eksistens, for alt det som fra et rasjonelt synspunkt er fjollete, ikke-eksisterende eller umulig: "Jeg (…) / stirrer stivt på postkassen helt til dem framstår som mystisk gjenstand." Det poetiske blikket åpner følgelig et uforutsigbart og ekspanderende tolkningsrom rundt tingene. Den poetiske "oversettelsen" – som fører tingene over fra en ytre, synlig verden til en skrevet, imaginær og "usynlig" verden – åpner for nye og omskiftelige perspektiver, tilnærminger og blikk: "Alt lar seg sammenligne; likt med likt, ulikt med likt og ulikt osv. Omfanget av dette / fenomenet er stort og ukjent, og mylderet vokser fram." Ja, i disse diktene vokser mylderet sannelig frem, slik at språket, som ellers lar oss håndtere og dermed avgrense tingene, her utløser og skaper en ubegrenset fler-foldet verden.
Dersom verden kan ses på uendelig mange måter, og slik romme et potensial for uendelig mange fortolkninger (og ikke kan den ses ufortolket), så må den også fremstå som uendelig. Slik er dette en diktning med omfattende epistemologiske implikasjoner. Ved å dikte stadig nye perspektiver, anskuelsesformer og fortolkningsmuligheter, og altså åpne ethvert system, bestrides ethvert totaliserende episteme. Mot den instrumentelle fornuften, en patafysisk interesse for unntak og imaginære løsninger; mot det lukkede systemets identifikasjon av stabile og avgrensede identiteter, en åpen komposisjon av uavsluttede mønstre. – Kulturen kan nok forsøke å besvare en slik praksis ved å kalle den "romantisk". Det som likevel sikrer denne diktningen mot slike idéhistoriske kategorier, er selve den poetiske artikulasjonen. Realiseringen av et språk som lar det ikke-eksisterende bli tilsynekomst, og konstruksjon bli sang, kan verken idealiseres eller tilbakelegges. Selv om det ikke er mulig å fiksere punktet der ingenting blir noe og der språk blir diktning, kan vi ikke komme bort fra det poetiske "resultatet": Det er gjennomført og virkeliggjort. Dermed minner Wardenærs diktning om det forgjeves i å omgjøre litteraturen til en posisjon å argumentere mot, slik at det blir mulig å overkomme den, og å slippe dens fordring.
Når Wardenærs dikt anskueliggjør potensialet for uendelig mange fortolkningsmuligheter, dreier det seg likevel ikke bare om å løslate våre blikk – til stadig større frihet og selvstyre. I ett dikt omtaler det lyriske jeget seg som "[l]ukket inne, men glad ofte her i kroppens kammer"; i et annet taler jeg’et "herfra, innenfra verdenshylsteret"; ett jeg går "litt omkring i det verdenslignende habitatet", og et lyrisk "du" er i "menneske-ham". Her er det også aktører som handler med "oss" (og er ikke også dét er et av diktningens gamle spørsmål: "hvem der?"):
(forkledd)
Noen vil prakke på oss en blank mundur. Vi prøver å si at vi tilhører menneskestammen
og at vi er nomadiske, men blir stadig avbrutt og avbildet sammen med andre
inne i et svulmende stilleben, her i utkanten av århundrets larm.
(Houdini til minne)
Når kroppene fremtrer som "kammer", "ham" og "mundur", og verden som "habitat", så synes de lyriske subjektene også å være anvist sine fremtredelsesformer og tildelt sine tilholdssteder. Det åpner for forestillingen om andre mulige væreformer og domisiler; det åpner for tanken om at det hele kunne ha vært annerledes. Så er også forestillingen om menneskets naturlige disposisjoner tilbakelagt? Å se det kjente som arrangert, det fortrolige som tilsynelatende og det nødvendige som temporært, det er å bryte ut av "verden" som et selvsagt og sikkert sted.
Men litteraturen som spørsmål ender ikke her. Disse diktene trosser nemlig også troen på menneskelig selvtilstrekkelighet. Her stilles jo vi’et overfor et upersonlig og ubestemt "noen", samtidig som vi’et – tilhørende "menneskestammen" – differensierer seg i forhold til andre (og "ikke-menneskelige?) "stammer". Så står ikke livet lenger bare til "vår" råderett, gagn eller bruk. I et annet dikt: "Noe vil meg til livs / det er livet med sine mørke bær." Dette livet vil "meg" "til livs", og altså frata "meg" all myndighet. Dette livets "gave" – som jo i siste instans også er dødens – er at det motsetter seg vår makt. Og nettopp som gave tas det imot. Dikt-jeg’ene fascineres nemlig av denne større livs- og dødsmakten som omdanner og forvandler, og de ønsker til og med å delta i tingenes tilbakevending til det indifferente:
Anrop
Hvem skal lære meg å visne
en kampestein, en rødstrupe, en jonsoknatt
jeg ser på når ting råtner, det går langsomt
ville det hjelpe å fange et dyr
en vill hund, en hind, en kråkefugl
(Titanporten)
Dette er likevel ikke snakk om endefrem dødslengsel. Å være i forvandlingens krefter, er her nemlig også å kjenne sulten etter livet som tilblivelse og overflod:
Jeg holder meg levende
Jeg holder meg levende, holder meg hvit og oppreist som når en hellig
ibis forsiktig skritter over minefeltet, holder oppsikt med føttene, marken, med fuglene,
trenger hjelp til å overvåke de lange dagene, trenger ordholdne ledsagere ved min side,
men de er sjeldne og kan likevel ingenting gjøre og jeg mister kontrollen igjen, kan ikke
få nok av øyeblikket som flommer over av lavendel og kull
kan ikke få nok av tarmenes naturlige bevegelser, av lin, arabiske netter
sammenligningen av den fysiske verden med himmelens rike, av tidevannet som strømmer, albusneglens sykluser, meg selv som hellig fugl skrittende over de udetonerte minene, våre liv stykket opp i milliarder gnistrende fragmenter, vår egen
forvirring og inkarnerte orden i ett og samme atom
(…)
jeg vet ikke hvilken straff som rår, men min er her
midt i grønnsværet, midt i junis ravende eufori
min er den eneste, avsondret som jeg er fra kunnskapen, forført av ordenes absolutte
gehør, av ordenes absolutte forræderi mot virkeligheten.
(Paradiseffekten)
I dette diktet kan jeget og helligfuglen ikke skilles, heller ikke tilblivelsen og forsvinningen, næringsopptaket og fortæringen, straffen og gleden. Hvem kan så ferdes her, hvor motsetningene ikke lenger kan skjelnes? Jo, et dikterisk jeg som selv har forrådt virkeligheten – nettopp i hevdelsen av ordenes gehør. Det er et jeg som har falt ut av verdens stabile orienteringspunkter, og som har glemt at ord høres, og ikke selv hører. En slik poetisk hevdelse er mulig fordi denne oppdiktede og skapte virkeligheten er kjennetegnet ved forvekslingen – forvekslingen av ord og ting, av evne og undergang, og også av liv og bilde.
Kan en poetisk forveksling og "feiltakelse" som dette kaste lys over den skepsisen til metafor og imaginasjon som har preget den lyriske diskursen – og diskursen om lyrikken – de siste årene? Selv om viljen til sakliggjøre lyrikken nok kan være sunn og betimelig, så åpner Wardenærs dikt også for mistanken om at nedvurderingen av lyrikkens imaginasjonsdrivende krefter også bunner i en redsel for nettopp disse: en redsel for å miste kontroll og fotfeste, en redsel for å ta feil? Er ønsket om å strippe språket for metaforer, også et ønske om ikke å fortape seg? I så fall er det også et ønske om å unndra seg poesiens egen fordring, i det minste slik den blir anskueliggjort i en av de eldste og rikeste mytene om diktningens opphav og bestemmelse, nemlig myten om Orfeus. For mens Orfeus beveger seg gjennom dødsriket for å hente Eurydike, lytter han så intenst til sin egen sang om henne at han tror hun er like bak ham. Han forveksler altså sine egne stedfortredende ord med et faktisk nærvær. Så han snur seg, og bryter dermed løftet han har gitt kongen og dronningen av dødsriket om ikke å snu seg, og mister alt. Å tolke denne myten utelukkende som beretningen om Orfeus’ vanskjebne er å gå glipp av mytens løfte om de mulighetene som sangen åpner for Orfeus. Sangen synes nemlig å gjøre ham i stand til å risikere seg selv og sin makt (det er jo i utgangspunktet hans vakre sang som gir ham makt til å bevege seg inn i dødsriket). Orfeus glemmer sitt verk og sin fremtid for dette ene: å tro at sangen virkelig gir ham Eurydike. Slik forlater han også realitetsprinsippets troløse sikkerhet. Men sangen konfronterer ham med hans egen begrensning: Ordene kan bare gi et bilde eller en "inn-bildning" av den døde. Døden viser seg som større enn sangeren, og sangen, også ved å innsette Orfeus selv i et metamorft kretsløp av destruksjon, omdannelse og tilblivelse. Etter å ha vendt tomhendt tilbake fra dødsriket, sønderlemmes nemlig Orfeus av rasende menader, hvorpå hodet hans driver i land på Lesbos, hvor det blir opphavet til lyrikken.
Den som synger, og som tror på sangens oppdiktende kraft, den entrer altså et rike der destruksjon og skapelse innvikles uopphørlig. Denne paradoksale innviklingen er imidlertid ikke bare en mytisk fantasi eller teoretisk påstand. Også i Wardenærs dikteriske praksis vendes ekstremene i hverandre:
[…] jeg er og blir uvitende om årsak
og virkning men holdes ansvarlig og beordres slik:
Gå inn i de sønderslåtte stedene i krigssonen med en kjærlighet som ligner den til din
egen hjemstavn.
Dann union med underjordiske og overjordiske og finn en motlyd og styr unna satellitter og missiler.
Still motlyden inn mot presidentens tale, mot bombene og den verdensomspennende
høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner.
Jeg adlyder, men vet ikke om denne motlyden alene duger eller om den må følges av andre lyder jeg ikke har hørt før, for eksempel spekkhoggersang eller kyrillisk tale.
(Paradiseffekten)
Gå med kjærlighet, dann fellesskap, finn en motlyd. Når ordren lyder slik, er den en annen enn kulturens. For her sirkulerer ekstremene, de veksler sted og blir hverandre: å beordres og å yndes, å adlyde og å utøve selvomsorg. Denne umuligheten av å skjelne ekstremene fra hverandre, tyder på at den poetiske "motlyden" allerede er funnet. Mot kulturens forhåpning om individuasjon setter Wardenærs diktning et metamorft kretsløp. Der er døden gave, og der vitner diktet om de umælendes vitnemål. Og vi, vi ser det hele for oss. Men i dette lurer også spørsmålet: Er det hele innbildning? – Er det da vi aner lykken, når heller ikke vi har svar? - når vi endelig ikke har svar rede?
Vi har kanskje sovet oss gjennom livet
Vi har kanskje sovet oss gjennom livet
flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet
mumlet oss inn i språkets allmakt
drømt oss mot virkeligheters utkant
glidd ut av døgnet, ut av decenniet.
Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne
med alle somrenes gulloblater i munnen
villig gi oss selv tilbake til jorden i gave
ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss
de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og
fra offerstedets høyeste punkt
skal svarttrosten, uten en flekk av synd
synge og synge.
(Paradiseffekten)
