TORILD WARDENÆR I INTERVJU MED CORNELIUS JAKHELLN, MORGENBLADET 06.02.2001
- Enda mer enn dine fire foregående samlinger går din nye bok i retning av både det lystige og det tungt drømmende. Aner vi en noe villere Wardenær, mer vågal enn før?
- Courage er i hvert fall et sentralt begrep i denne boken.
- I diktene dine kontrasteres ofte både sanselige og metafysiske beskrivelser med et "vitenskapelig" vokabular. Hvor viktig er det for å deg å ha et vidtfavnende poetisk grep?
- Det er overordnet fordi det som setter skriften i gang er så mangfoldig
- Går du bevisst etter anti-forventningene, det uventede?
- Det er prosessen forut for diktet jeg faktisk er mest opptatt av og kan si noe om. Jeg er ikke beregnende i forhold til et publikum. Jeg gjør bare det jeg må; går nærmest underbevisst etter mine egne ikke-forventninger, som realiserer seg i tekst - som ventet. Som leser er jeg imidlertid opptatt av det viktige litterære grepet Victor Sklovskij kalte "underliggjørelsens virkemiddel". Og dette grepet bærer jeg nok også med meg som forfatter.
- I diktet "Courage" ligger titanporten foran deg, og jerntiden bak deg. Hva/hvem venter bak titanporten?
- Titanportens egenskaper er å være lett, sterk og høy, men det er fremdeles en port. Man kan komme til den og være åpen eller lukket, og titanporten kan selv stå åpen eller vise seg å være lukket. Her ligger det en dualitet - både i den språklige konstruksjonen og i tematikken som tittelen konnoterer. Metallet titan har navnet sitt etter titanene, som kjempet med Zevs om verdensherredømmet, og Saturn har en måne som heter Titan. Begrepet courage, mot - er samtidig en utledning av det franske coeur, hjerte. Jeg vil prøve å si noe om at den viktigste utfordringen for oss som mennesker må være - og det i aller videste forstand - kjærlighetsarbeidet. Det handler svært lite om føleri eller romantisering, men desto mer om tankearbeid og handlinger.
- Ordet "visjonær" frister når man skal beskrive dine beskrivelser. Du har et blikk for hvordan ting må ha vært og hvordan de vil bli. Når du bruker futurum, når du innvarsler, advarer, forutsier, nærmer du deg ikke da et profetisk toneleie?
- Jeg våger å påstå at når kunstneren slutter å være i kontakt med sin egen omnipotens, er det et faresignal. Jeg tar i bruk kraften jeg skal forvalte, og da nytter det ikke å pusle med småting. Dette vil jeg forsvare selv om det kan høres aldeles ubeskjedent ut, ja, fra et rasjonelt ståsted til og med litt borderlineaktig. Men å være menneske er å kjempe, livet er et stort drama og alle skapende individer bør uhemmet heve sine røster, gjerne legge seg opp mot et profetisk toneleie. Og deretter, vel og merke: Blotte og bøye sitt hode, ydmykt. Å arbeide kunstnerisk innebærer at en må bruke hele sin erfaring, kunnskap, intuisjon, disiplin. Samtidig må en være i stand til å stille seg inn på et nullpunkt, være ydmyk. Denne doble posisjonen er for meg viktigst av alt å innta. Altså på en ene siden; viljen og motet til å gå inn i det visjonære, på den andre siden; ydmykheten.
- Et sted skriver du om skogen som tapper deg for dine magre ord. Hva betyr naturen og "havets ustanselige skred" mot land for skriften din?
- Naturen er en gigantisk størrelse for meg. Den er konstant i betydning uovertruffen som inspirasjon, og skiftende i betydning at den forandrer seg innenfor sine egne årstider og sykluser. Naturen er dessverre stilt overfor den aller største trussel; menneskets irrasjonalitet og rovdrift. Petrarca er en av mine helter fordi han var den første dikteren som i sin tid så naturen og hyllet den, og våget seg utenfor bymurene for å bestige et fjell.
- "Verdenslyd", "lepjing", "krigsgny" og "lerkesang". Hvilken relasjon står poesien din i forhold til lyd?
- Jeg har nettopp lyttet til et 30 år gammelt lydopptak av en ung gutt tilhørende en indisk musikkaste. Han gikk fra dør til dør i Nepal og sang meldinger, ofte tilknyttet religiøse begivenheter, men også dagligdagse hendinger - stemmen hans var vidunderlig, ikke helt av denne verden og dette er eksempel på hvordan lyd for meg kan være igangsetter til en tekst som skal komme til å utprøve noe helt annet enn sitt opphav, lydkilden. Det handler om overskridelse.
- Du sier et sted at "Språket er skjemmet og henger rundt oss til skrekk og advarsel", men du ser da ut til å bruke det med stor lyst likevel?
- Det er poetens mandat å gjenopprette språkets ære. Og hva kan være mer lystbetont enn det?
- Om du går "ut i eteren eller inn i kjøttet"; diktene dine danser, svinger, groover, det er masse bevegelse i dem. Hva er det som beveger deg?
- Litteratur, men også alt som på en vanlig dag genererer bevegelse, områder som ligger tett på de abstrakte, formorienterte ikke-litterære retninger av billedkunsten, musikken, dans, film, lek, teater, kroppsorienterte handlinger, terapier, forflytninger, drømmer, samt en uendelig rekke fenomener som hører til det å leve og som til enhver tid, hvis jeg bare er beredvillig, avslappet, konsentrert kan bringe meg over i et nærvær som får meg til å erfare meg selv som levende i verden.
- I håp om at du ikke svarer nonchalant på dette spørsmålet: Hvor lenge har du skrevet?
- Det slår meg at det går an å svare nonchalant på spørsmålet, formuleringen ser jeg du har hentet fra diktet "Svare" fra samlingen Houdini til minne hvor det opptrer en sfinks, til overmål en narre-sfinks, de skal man ikke stole på, og nå merker jeg faktisk at dette begynner å bli litt nonchalant - så for å redde meg tilbake til et uforbeholdent, ærlig svar får jeg si at jeg har vel skrevet siden tiårsalderen, og i flere år var det noe jeg gjorde i enerom og under tvil og når jeg ikke arbeidet med "viktigere" ting.
- "Fremmedlegionen er avvæpnet og inngjerdet", "lederstilen min er annerledes enn generalenes" heter det seg i Titanporten. Diktene dine kan fremstå som et maktmessig bakvendtland. Hvor langt kan poesien strekke seg inn i politikken i dag?
- Jeg innbiller meg at den kan gjøre det, husk at jeg er litt besatt som poet, litt pustet til av gudene, som Platon mente dikterne var. I overmodige øyeblikk tror jeg om poesien at den kan infiltrere hele det kapitalistiske verdisystemet og forstyrre den glatte, lett omsettelige retorikken som kjennetegner store deler av medieverdenen. Forfatteren Joseph Brodsky sier at uten poesiens kraftstoff blir språket bare et idiom, en sjargong som kan brukes til å narre fienden, selge en støvsuger, skaffe seg et nummer eller en forfremmelse - men langt fra godt nok til å lette angsten og bringe fryd. Å skrive er uansett en mothandling, et forsøk på å etablere motspråket - til trivialspråket, mediesurret, å vise noe som dette ikke befatter seg med eller ikke er i stand til å formidle eller ta inn over seg. Det finnes viktige utfordringer ved den menneskelige eksistens som offentligheten representert gjennom mediene og politikerne ikke er klar over eller ikke er interessert i. Å skrive blir dermed en politisk handling. Politikk er fusjon av enkeltindivider og konsekvensene av deres tenkning. Og det er i personlig betydning jeg tror poesien kan bety noe i dag, som et redskap i arbeidet med å ta tilbake vår fulle menneskelighet. Det må gå den veien, gjennom individene først, poesien kan ikke tres ned over noe system. Da blir det programdiktning, og jeg kan ikke forestille meg politiske programdikt i Norge i dag selv om det er kommet en bra diktsamling i den seinere tid som har politisk brodd, men det er noe annet.
- Har du noen tanker om at poesi kan lære mennesker å visne med verdighet?
- I diktet Anrop spør jeget: "Hvem skal lære meg å visne?" Å visne er nødvendig for å gi plass til ny vekst. Kunst har en iboende, metafysisk kraft og derfor tror jeg også at poesien kan veilede oss i å gjennomleve og akseptere dette uten at vi mister vår tillit eller verdighet.
- Ordforrådet ditt er overveldende, barokt, og skiller seg meget markant ut fra vokabularet til de ulike poetiske minimalistene. Hva betyr minimalismen for deg?
Jeg vet ikke om noen litterære minimalister, hvem kan mon det være? At de vitterlig eksisterer og selv sterkt vil hevde at det er nettopp det de er kan så være, men jeg ser bare at en god såkalt minimalist og en ordrik forfatter ikke nødvendigvis står i et motsetningsforhold til hverandre. I de beste minimalistiske tekstene eksisterer et fruktbart tomrom, et ladd, energetisk felt som står i dyp, forbindelse med ordet - og i dets tilsynelatende formmessige motsetning; i det lange, tette ordrike prosalyriske arbeidet kan en også oppleve å puste tilsvarende dypt og fritt hvis det er godt nok, det er et kvalitetsspørsmål egentlig.
- Hva får deg til å undre?
- Tid. Borges har kalt tiden den største metafysiske gåte. Å forsøke å komme inn på alt som sorterer under fenomenet tid er umulig, det hele blir ufattbart og derfor så aldeles presserende og nødvendig å skrive om.
- Tall har blitt stadig viktigere for poesien din siden null komma to lux (1995). Du bruker dem både i titler og i dikt, du lager lister, du tviler og du tror på tall; Titanporten rommer flere matematiske krummelurer. Hvorfor tall i en genre som poesi?
- Fordi tall på en ene siden er representanter for naturvitenskapene, for empirien, for den tunge tradisjonen i vår kultur som opphøyer det målbare og verifiserbare til eneste sannheter. På den andre siden står tallene også i en mer esoterisk tradisjon gjennom for eksempel numerologien og i Ching. Dette vil jeg problematisere. Men fordi jeg ikke behersker faget, dvs. mysteriene som integralligninger og den slags avdekker (og nå knytter jeg bevisst et mysterium til et tilsynelatende rasjonelt felt), så leker jeg heller med det. Tall har med den fysiske verden å gjøre, men er i høy grad også abstrakte, flyktige og i ledtog omtrent med ånd og stjerner.
- Titanporten inneholder en fransk tittel, flere franske setninger og en hyllest til Guillaume Apollinaire. Hva slags forhold har du til fransk kultur?
- Litterært står f.eks. nyere amerikansk novellekunst og spansk gullalder like høyt i kurs hos meg, men å lese franske feminister og surrealister, og betydningen av et personlig vennskap går inn i mitt forhold til det franske. Dessuten har jeg for en tid tilbake deltatt i et interessant prosjekt med to billedkunstnere, henholdsvis en fransk og en dansk. Vi samarbeidet om tekst/installasjoner satt ut i landskapet i byen Jarnac i sørvest-Frankrike.
Bak titanporten fornemmer jeg et univers med en skjult kausalitet, en orden som for oss ikke-titaner virker magisk og ubegripelig. Subjektet i boken din sier seg i stand til å gjøre en kvinne til jomfru igjen, det vet at grunnstoffene har en plan osv. Diktene dine kan forvirre og bortføre; de kommer ofte bardus på, som en flodbølge av motsigelser og motsetninger. Det er bare sjelden at diktene dine røper sine egne lover og blir entydige, noe jeg antar skyldes en tilbakeholdelse av poetisk informasjon.
- Når vet du at du har sagt for mye i et dikt?
- For det første tror jeg det bor en titan i oss alle, for det andre håper jeg det å bli forvirret og bortført stammer fra opplevelsen av ikke-intensjonalitet, et begrep litteraturteoretikeren Mukarovsky anvender som grunnlag for å redegjøre for hvordan kunsten stadig kan fremstå som ny, og involvere leserens utgangspunkt, han sier: "bare ikke-intensjonaliteten, som baner veien for de mest forskjelligartede assosiasjoner ved sin ubestemte, kan sette i bevegelse hele mottakerens livserfaring, alle de bevisste og underbevisste tendensene i hans personlighet stilt overfor verket". Titanporten inneholder mange typer erfaringer fra det å være menneske. Erfaringene blir kommunisert gjennom språket, men språket er ikke erfaringene, livet selv - og kan aldri bli det. Poesien er alt annet enn enkel å møte, den krever sin leser og dennes tålmodighet. Den har en skjult agenda, er ofte mye større enn seg selv, er så og si på størrelse med leseren, fortolkeren. Samtidig skal den være i stand til i en rimelig grad og uten altfor mange dikkedarer å kommunisere, den skal ikke bli kryptisk, men heller ikke overkommunisere. Det har også en del å gjøre med beherskelsen av den håndverksmessige siden ved det å skrive, det å vite når man har sagt for mye eller akkurat nok.
