Goddess report III

I behave like a goddess, become involved in cosmic affairs, it does not pass unnoticed but I take the attacks as caresses, parry with myrtle, ash-root, with fist and knee and omnipotence float like nectar, drip from finger-tips. I carry the commonest attributes, one day apples - as many as I want - imported from Brazil - another day a titanium-light, collapsible sceptre of unknown origin, easily transportable and, to take the external characteristics first, I am walnut-coloured, green-eyed, lightly draped, am most often close to the throne, close to a stellium of extinguished suns. I am half-human, half-suffering, seriously flirting with the demigods or engrossed with the sea-salt, with the former Congo, with patching felt shoes, or quite simply taken up with being worshipped - by the elements, by the universe.

Gudinnerapport III

Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke upåaktet hen men jeg tar angrepene som kjærtegn, parerer med myrt, askerot, med knyttneven og kneet og allmakten flyter som nektar, drypper fra fingertuppene. Jeg bærer de vanligste attributtene, én dag epler, så mange jeg lyster, importert fra Brasil, en annen dag et titanlett, sammenleggbart septer av ukjent opprinnelse, enkelt

å frakte

og for å ta de ytre karakteristika først så er jeg valnøttfarget, grønnøyd, lett drapert befinner meg oftest nær tronen, nær et stellium av sluknende soler

jeg er halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene eller travelt opptatt med havsaltet, med det gamle Kongo, med flikking av feltsko, eller ganske enkelt beskjeftiget med å bli tilbedt - av elementene, av altet.

**************************************************************

  It is the great winter, we stretch the degrees of longitude
stretch one through the Cape of Good Hope, past freezing point
through the Fimbul winter, pull it across feldspar, pirates and dangerous triangles
through flights of hummingbirds and wild canaries,
we pull and pull as if our hearts would break.

Januar 2000

 Det er den store vinter, vi tøyer lengdegradene
trekker en gjennom Kapp Det gode håp, forbi frysepunktet
gjennom selve fimbul, trekker den over feltspat og sjøfarere og farlige triangler
gjennom flokker av kolibri og ville kanarifugler, vi trekker og
trekker som om hjertene skulle briste.

*******************************************************************

Coccyx, Kokkux, Cucculus 

(repetition)

Are stars the souls of the dead that have slipped into heaven 
I am a complete ignoramus but I believe and believe, I stamp five armies up out of the ground, 
they are not kindly disposed, I look around, it will soon be spring, who can be my legitimate heir,
 perhaps the cuckoo, the bird that calls its own name.

Kokkyx, Kukkos, Cucculus

(repetisjon)

 Er stjernene de dødes sjeler som er sluppet inn i himmelen?
Jeg er en sann uvitende men jeg tror og tror, jeg stamper fem arméer opp av jorda,
de er ikke vennligsinnede jeg ser meg om, det er vår snart, hvem skal være min rettmessige etterkommer
kanskje gjøken, fuglen som roper sitt eget navn.

**************************************************

Gudinnerapport VIII

Jeg er i verdensriket nå, er midt imellom middelalderen og år tre tusen det er en fin tid,  jeg har en høy rang, er skinnkledd, rituell, smalskuldret har kontroll over armadaen og lederstilen min er ulik generalenes; den er vinglete avventende. Jeg tar ofte pauser, åpner og lukker et rødt lakkskrin nokså umotivert fikler med nøklene, fikler med hovedplanen, gnir og gnir på et stykke lyst rav og lar meg avlede av at Botticelli også førte seg med stil, at han malte lyset nøyaktig slik det så ut da det kilte seg fast i et atrium i hjembyen hans eller viklet seg inn i Floras blomstersmykkede hår - dette lyset som har foregrepet min tidsalder, som er aldeles uforanderlig og jeg hører etter når det fortelles om de kjente sjøslagene, om Atlas, om rå styrke, om den gang et barnebarns barn spiste opp en hel tallerken hirse. Jeg vokter på instinktene, lysende flekker i det mørke kroppskosmos, men alt til sin tid, nå gjør jeg omsider anrop, stå vakt om oss:  Ratio, ratio og ratio! Det er så mange hjelpere steinhoggerne, veverne og laseringeniørene, jeg samler dem om meg, deler ut feltsenger. La oss sove under åpen himmel, la oss feire midtsommer sammen, la oss være venner.

*******************************************************

Deeds

Someone must have anointed our eyes while we slept, for

we have lost a film tonight, guilt

is obliterated, wilderness opens up

for a while you are blind, for a while I can see and

I lay out the cloth with the gifts, a hammer, woodwork, small cutlery

you build blindly, shelter upon shelter are knocked together

for a while you can see, for while I am blind and

I sip you, consume you mouthful by mouthful

you slice a piece out of us, put on the lid and then

we can sleep once more, undaunted

for something will see us behind an edge of vision, something will prize us open.

Gjerninger

Noen må ha salvet øynene våre mens vi sov, for

vi har tapt en hinne i natt, skyld

utslettes, villniss åpner seg

en stund er du blind, en stund er jeg seende og

jeg legger ut kledet med gavene, en hammer, treverk, et lite bestikk

du bygger i blinde, skjul etter skjul bankes sammen

en stund er du seende, en stund er jeg blind og

jeg nipper til deg, nærer deg munnfull for munnfull

du skjærer et stykke ut av oss, legger dekslet på og så

kan vi sove igjen, uforferdet

for noe vil se oss bak en synsrand, noe vil bende oss opp.

******************************************************

 Døgndrift/The Drift of Days and Nights.

Amongst all that is awake II

  I rely on the brain, I rely on it for this: that it controls the chemistry which is always on the go with its whooshing and its sugary mix. That it fixes enough oxygen to me to get along. That it keeps at a distance the very worst in language, that which circulates bold and unabashed inside its delicate mazes and binds together fat and protein and words of wisdom. That it coldly rejects that which rises to the unrecognisable, which concurs with everything people say: shopkeepers, newsreaders, vicars. Invoked or not the words do not be afraid come, they filter in and out of my head like a small god. Then I am exposed to it again, protect myself with small shields against all the noise, gaze at the clouds, the moon, the blacked out ships - everything that holds my tiny world together, and I put my trust in the brain’s intrepid agents: they shoot like marksmen, coolly smuggle in whatever is in short supply, the usual: faith, hope, love.

Blant alt som våker II

Jeg stoler på hjernen, jeg stoler på den i dette: at den dirigerer kjemien som alltid er på ferde med sitt sus og sitt søtladne miks. At den ordner med nok surstoff til at jeg skal klare meg. At den holder på avstand det verste i språket, det som sirkulerer frekt og freidig inni dens fine irrganger og binder fett og protein og fyndord. At den kaldt støter bort det som eser ut til det ugjenkjennelige, som snakker alle etter munnen: kjøpmenn, nyhetsopplesere, prester. Påkalt eller ikke kommer ordene vær ikke redd, de siver inn og ut av hodet mitt som en liten gud. Så  kastes jeg ut i det igjen, beskytter meg med små skjold mot ståket, ser på skyene, månen, de mørklagte skipene -  alt som holder min lille verden sammen, og jeg  setter min lit til hjernens uforferdede agenter; de skyter treffsikkert, smugler kaldblodig inn det som måtte mangle, det vanlige: tro, håp, kjærlighet.

*******************************************************************

Aus der neuen Welt

The pulse is no longer at rest, the right elbow and lower arm of a left-handed player begin to throb. The ears are freed, are on a journey and there are cries of da capo.

The cellist gets up. Her taffeta dress swings as she greets the audience. She holds her instrument in front of her and her ash-blond hair falls down in front of her face, and the sound that only hundreds of hands can produce sets the blood circulation going and causes the faces of all the audience to flush. The one who is afflicted with gout forgets his torments. The manic one floats on the applause and will come and look for the first violinist behind the stage afterwards, offer champagne and pleasure trips. Hands, lifted high, cause programmes and pastilles to drop to the floor, fibres loosen from fabrics, thoughts work away. People whispers Slavonic names they cannot possibly have any natural knowledge of, and from the murky outer reaches of the memory images emerge: of plains, of wide Czech rivers and villages in autumn. Mighty theories of the world seem clearer. A fable begins to take shape: of bringing together a blind person and an invisible one. And dreams: of letting one’s hands continue the conductor’s movements in a semaphoring of enthusiasm. More cries of da capo, but those acclaimed give another deep bow and leave the hall for the last time and the applause gradually dies down.

For everything is brought to an end. Everything. Also the blood which will no longer coagulate when it is released but become foul-smelling water.

Music on the other hand belongs to a different regime and will continue to bring people clad in taffeta and silk to a state of readiness, and lead to euphoria, to sweet confusion.

Aus der neuen Welt

Pulsen er ikke lenger i hviletempo, en venstrehendt begynner å verke i høyre albu og underarm. Ørene er løsnet, er på vandring og det ropes da capo. Cellisten reiser seg. Taftkjolen svinger når hun hilser publikum. Hun holder instrumentet foran seg og det askeblonde håret hennes faller ned foran ansiktet, og lyden som bare hundrevis av hender kan frambringe setter blodsirkulasjonen i gang og får ansiktene til å blusse. Den podagrarammede glemmer sine plager. Den maniske flyter med applausen og vil komme til å oppsøke førstefiolinisten bak scenen etterpå, invitere på champagne og lystreiser. Hendene, høyt løftet, får programhefter og pastiller til å falle ned, fibre løsner fra klærne, tankene sliter seg. Noen hvisker slaviske navn som de på ingen måte kan ha hatt naturlig kjennskap til, og fram fra minnets dunkle utkanter dukker bilder opp: av sletter, av brede tsjekkiske floder og landsbyer om høsten.  Mektige teorier om verden synes tydeligere. En fabel begynner å ta form: om å føre en blind og en usynlig sammen. Og drømmer: om å la hendene fortsette dirigentens bevegelser i en begeistringens semaforering.  Da capo ropes det igjen, men de tiljublede bukker på ny dypt og forlater salen for siste gang og applausen opphører gradvis.

For alt bringes til opphør. Alt. Også blodet som ikke mer skal koagulere når det slippes løs, men bli til illeluktende vann.

Musikken derimot tilhører et annet regime og skal fortsette å bringe taft- og silkekledde i beredskap, og lede til eufori, til øm forvirring.

******************************************************************

 

 

This ideal moment

 

 

Happiness waits - elevated and grave.

I go to mass: Omnia vincit amor, et nos cedamus amori.

An adventurous life awaits me.

I do not waver in the face of it.

Someone says: Wait and see, but I do not wait.

I take the name Roslin.

Follow the guiding star.

Gain master energy.

Float freely in the world’s palate.

Strange. This ideal moment persists.

 

Dette forbilledlige øyeblikket

Lykken venter - høy og alvorlig. 

Jeg går til messe: Omnia vincit amor, et nos cedamus amori.

Et eventyrlig liv venter.

Jeg vakler ikke overfor det.

Noen sier: Vent og se, men jeg venter ikke.

Jeg tar navnet Roslin.

Følger ledestjernen.

Får mesterenergi.

Flyter fritt i verdens gane.

      Merkelig. Dette forbilledlige øyeblikket varer.

********************************************************

Collection

 

 

1. A portrait of Giorgio De Chirico,

I have drawn it on the basis of a photograph.

His ear lobes were unusually large, presumably a manifestation of self-healing abilities.

 

 

2. Dice of bone and marble,

showing signs of use, have been cast across an oak table in front of the fire in the room where the members of the Hanseatic League tramped around in their primitive leather boots and the women prayed: “Mikael, Peter, Johannes, Andreas, Lavrans, Thomas, Olav, Klemet and Nikolas. All holy men, take good care of me by day and by night, my life and my soul.”

 

 

3. two rolls of linoleum,

what am I to do with them? Difficult to answer, I can’t bring myself to throw them out at any rate. The floors of the house have already got carpets, woodwork, are exposed to invisible wear. Perhaps I will remove the Turkish carpet with its imported cockroaches, admittedly it has a distinctive light yellow colour woven into it, but it collects dust; a nest of textile fibres, mites, hairs and skin cells.

But it’s out of the question, I bought it off Leila. She has woven it and sold it to me.

 

 

4. Mirrors were rare and expensive in the Middle Ages. Now they hang about the house and I often look into them, but not particularly inquiringly. They cause the rooms to expand, though only apparently and if I should remain standing in front of them, I do not see my own mirror image but normally veiled images of North African landscapes, mirages, sand, water beneath the soil.

 

 

5. The lupin seed rattle quietly.

Have lain in an envelope for three years. I had forgotten them. They were fetched from the dry slopes along the windswept coast. An orange container ship foamed its way forward across the horizon, you sat in the car and sang; there was so much oxygen there that we could have ascended into the air.

 

 

6. The heavy Buddha sculpture of stone.

Whoof. It was a dead weight to move around.

 

 

7. The washing machine,

white, chaste, masculine, faithful.

 

 

8. The same age as me, the tree.

I envy the tree. It is to guard the house. It lets everyone in, but keeps Astrea and Leda in their places, knows about the empty bird’s eggs, the crow feathers, the steel pens, hundreds of handwritten letters, the films: Kodak 1958, Fujicolor 1979 and the garden party last year, admittedly not in the picture.

 

Kolleksjon I

1. Et portrett av Giorgio De Chirico,

jeg har selv tegnet det av etter et fotografi.

Øreflippene hans var usedvanlig store, antakelig et utslag av selvhelbredende evner.

2. Spillterninger i bein og marmor,

de er merket etter bruk, er blitt kastet utover eiketresbordet foran ilden i rommet der hanseatene trampet rundt i sine store, primitive lærstøvler og kvinnene ba: ”Mikael, Peter, Johannes, Andreas, Lavrans, Thomas, Olav, Klemet og Nikolas. Alle heilage menn, pass godt på meg dag og natt, livet mitt og sjela mi.”

3. To ruller linoleum,

hva skal jeg med dem? Vanskelig å svare på, jeg får meg i hvert fall ikke til å kaste dem. Golvene i huset er fra før belagt med tepper, treverk, er utsatt for usynlig slitasje. Kanskje jeg skal fjerne det tyrkiske teppet med sine importerte kakerlakker, det har riktignok en særegen lys gulfarge innvevd, men det samler støv; et bol av tekstilfibre, midd, hår og hudceller.

Men det kommer ikke på tale, jeg har handlet det av Leila. Hun har vevd det og solgt det til meg. 

4. Speil var sjeldne og kostbare i middelalderen. De henger nå rundt om i huset og jeg ser i dem ofte, men ikke særlig granskende. De utvider rommene, men bare tilsynelatende og hvis jeg  skulle bli stående foran dem, ser jeg ikke mitt eget speilbilde men som oftest slørete bilder av nordafrikanske landskaper, hildringer, sand, vann under jorden.

5. Lupinfrøene rasler stille.

Har ligget i en konvolutt i tre år. Jeg hadde glemt dem. De er hentet fra de tørre skråningene langs den blåsende kysten. Oransje kontainerskip fosset seg fram langs  horisonten, millimeter for millimeter, du satt i bilen og sang; det var så mye oksygen der at vi kunne gått til værs.

6. Den svære buddhaskulpturen i stein.

Uff. Den var tung å frakte.

7. Vaskemaskinen,

hvit, kysk, maskulin, trofast.

8. Min jevnaldrende, treet.

Jeg misunner treet. Det får vokte huset. Det slipper alle inn, men holder Astrea og Leda på plass, kjenner til de tomme fugleeggene, kråkefjærene, stålpennene, hundrevis av håndskrevne brev, filmene; Kodak 1958, Fujicolor 1979 og hageselskapet i fjor, riktignok ikke avbildet.

**********************************************************

We begin to stammer

 

 

We leaf through ‘Das ewige Antlitz’, a book with photographs of death masks.

The features of Napoleon and Beethoven in particular soften the unease roused by the other photos, it looks perhaps as if for them the battle has been won.

We are visibly relieved, we sit in the shade of the gingko tree and talk to each other in our mixed languages: about the course of the river in a bird’s eye view, certain unhappy people who take revenge for the strangest of reasons, glistening slate and spotted orchis.

We have surrendered to the heat and the strange landscape gazes at us.

We sit in the shades, close to a bulwark of light, red sand and lizards, and the weight of childhood causes out feet to swell, makes great gaps in the memory and we begin to stammer about the snow-clad mountains back home, the beetle in the bird’s beak, the sea that washes and washes.

Vi begynner å stotre

Vi blar i ”Das ewige Antlitz”, en bok med fotografier av dødsmasker.

Særlig Napoleons og Beethovens ansiktstrekk mildner uroen de andre bildene vekker, det kan se ut som om slaget er vunnet for dem.

Vi er synlig lettet, vi sitter i skyggen av gingkotreet og snakker sammen på våre blandingsspråk: om elveløpet sett fra fugleperspektiv, om visse ulykkelige som tar hevn av de merkeligste grunner, om glinsende skifer og flekkmarihånd.

Vi har overgitt oss til heten og det fremmede landskapet betrakter oss.

Vi sitter i skyggen, nær et bolverk av lys, rød sand og firfisler, og vekten av barndommen får føttene våre til å svulme, lager store hull i hukommelsen og vi begynner å stotre om snøfjellene hjemme, om billen i fuglens nebb, om havet som vasker og vasker.

*********************************************************